Juryen har forbløffa innsett at april er her. I nord som i sørvest.
I aust som i fjor. Det er eit lovande lys i ordet april.
Og på Diktkammeret strøymer det inn dikt etter dikt, månad etter månad.
Frå dei me har fått inn i mars har me plukka ut eit der tre kan blåse,
eit om ein overhøyrd dialog på bussen om hausten, eit om korleis alt
vert endra i barndommens landskap, eit om å sleppa vårlufta inn i rommet og
eit om sprøytespissar på ein gravlund.
Vårlyset, om det er svakt eller sterkt der du bur, kan få oss til å setja oss ned ved
tastaturet, og det er det me reknar med vil skje: Skriv fletta av april!
Skriv så lauvet sprett og raudstrupen jublar! Skriv så fisken smaker og
ølet skummar!
Helge Torvund
Ken Rune Birkeland Hansen
*
Kort erfaring fra busstur til jobb:
Jeg skriver fra byen mot nord. Skriver fra de
tomme rommene det er vanskelig å sovne i.
Skriver fra et bibliotek som ble startet i et
gamlehjem. Skriver fra stedet ved eika, selv om
det snart er for kaldt å sitte på bakken der. Skriver
fra bussen ….
Høsten kommer brått i år. Mannen på bussen
snakker med sidepersonen om at han fryser, og
spør henne hva hun kommer til å huske i livet når
hun er like gammel som ham. Hun nøler: ser halvt
på ham! Han fnyser når hun nevner studiene. Nei,
sier han, det du bør huske er folk. De du omgås, de
du overlevde, og de du lever med! Hun forteller
om kollektivet, at de har dugnader, og dyrker
tomater. Han sier at agurk er bedre, og hopper hun
av bussen for å gå videre til forelesninger eller
brettspill, eller middag med noen hun bor med.
Han sovner like etterpå.
Hodet mitt slipper dem, og jeg ser på åkere som
ennå ikke har blitt handlesenter. Husene langs
veien er alle grå, men når jeg redigerer denne
teksten etterpå, så lurer jeg på om det virkelig kan
stemme?
Jeg må følge bedre med i morgen.
Skrive av Vandreren
*
Jeg finner ikke tilbake til barndommen min
Barndommen og barndommens steder er nesten
ikke til å kjenne igjen,
alt forandres, legges i rør, skjules bak svære, vakre
murer av stein og rundkjøringer.
Store deler av min barndom er blitt til en svær
rundkjøring, pluss en liten og trang en.
Det bor nye unge mennesker i de gamle husene
i gaten min. Gravplassen på Nesttun utvides.
Gamle hus skal være bebodd av gamle naboer
som synes det er veldig fint å se meg.
Kjeeere folk, du blir jo bare mer og mer lik på din
far, skal de si.
Jeg husker at den første badebuksen min var blå
med hvite striper,
den første fotballen min var brun
og kjøpt på Pedel sport i Kong Oscars gate i Bergen.
De første skøytene mine var skruskøyter
og vintrene var lange og kalde, før,
for lenge siden.
Da jeg var syv år gammel ble jeg bare så sykt
forelsket i en jente at jeg besvimte av forelskelse
og kjærlighet, gang på gang.
Men før jeg rakk å fylle åtte år, så flyttet hun
og i samme øyeblikk som hun forsvant ut av syne
og langt ut på landet, så visste jeg hundreprosent
sikkert at jeg var ferdig med kvinner og kjærlighet,
en gang for alle,
men så, bare noen uker seinere
kom hun på besøk til besteforeldrene sine som
bodde i gaten min, og da stod jeg umiddelbart opp
fra de døde.
Fotball var min første heite fantasi,
ørretfiske i elven den andre.
Den tredje og beste og verste fantasien var henne
som flyttet.
Jeg var hundreprosent plattfot på begge beina,
og jeg hadde mer høysnue enn hele resten av
nabolaget til sammen.
Somrene var rennende, hovne øyne og rennende,
sår nese og kløe og hoven hals
og nesten ingen pust.
Det er mange som tror at min far var veldig
interessert i fotball.
Han var aldri interessert i fotball, bare i Brann.
Min far brydde seg aldri om hvem Brann spilte
mot, det var Brann det gjaldt og bare Brann.
Jeg beundret den måten faren min ikke
interesserte seg for fotball.
Nå, mens jeg sitter her og skriver og fortviler litt
over barndommen som er blitt borte,
så begynner jeg å skjønne at jeg aldri kommer til å
finne tilbake til barndommen min,
i hvert fall ikke før jeg selv begynner å gå i
barndommen igjen,
og det behøver ikke nødvendigvis bli så lenge til.
Noe sier meg at den siste barndommen kan bli
minst like fin, vanskelig, utålelig
og ikke til å få nok av,
akkurat som den første.
Skrive av LangStrakt
*
La Gioconda/Alt jeg skulle ønske du ikke visste
idet du åpner døra
i joggebukse og rosa lue
husker jeg du en gang fortalte
at heller ikke Mona Lisa
har øyebryn og vipper
mens pizzaen står i ovnen
forteller du meg
om vev som vokser
arr etter agraffer
som fotspor over magen
jeg har også lært meg nye ting
som dette:
ascites-væske har samme farge som iste
(kartongen i skapet var lekk,
jeg vasket det bort før du rakk å se)
og dette:
avstanden mellom kunnskap og erfaring
er et privilegium
med en tillært og nødvendig humor
forteller du om øyebryn
hvor vanskelig det er å tegne to like
den ufrivillige skepsisen i ansiktet
ennå kan vi le av dette
slippe vårluften inn i rommet
ta stiklinger av plantene
stille klokka en time frem
og tro at vi får den tilbake
Skrive av itsrejK
*
Assistentkirkegården - mars
Bøketrærnes nakne spørsmål
greiner klorer i luften
ikke svar, bare vekt
Under: krokus
tusener
spredte tanker ingen vil eie
bløte kniver mot gråstein
En grav
polert en gang
nå sprukket
navn smuldrer til støv
Ole Bulls streng
avskåret
treverk råtner i jorden
en tone ingen hører
Plastposer flagrer
vinger uten fugl
sprøytespissers små speil
øyne stirrer inn i seg selv
Noen sitter her
levende ruiner
puster frihet
av ingenting å velge
Steinene er stumme
men de vet
Tid er ingen sirkel
bare linjer som brekker
Jeg går her
ikke for å finne
ikke for å miste
bare for å være
midt i det som er
og ikke
Skrive av Bonnie and Clyde
*
de bare
uten å si et ord blåser trærne
barnet ville sagt det er vinden som blåser
men fuglene som veit, tier og blåser
som de var trær, og ikke barn
som de var kapslet inn
i egg, og ikke lå veltet
under ei bro
i et vann
like ved, men likevel
langt unna i tid, og sted
og som fantes bare en gang
bare en gang til, maste barnet
men ingen hørte, vinden
blåste, fuglene lettet
og trærne sto stille
bare denne ene gangen
for bare henne
Skrive av Kortstock
