en skolopender
kravler over en hvit ullskjorte
i en mørk kjeller
den øverste knappen
henger som et løst øye
på en utslitt kosebamse
en flakkende lommelykt
leter etter et sted
å gjemme seg
vi er forbanna
redde
men vil helst være redde
i fred
i nøden spiser fanden fluer
heter det, men da sulter vi heller
i hjel, drukner oss
en sønnavind av filler
det begynner å snø
det begynner å haste nå
det begynner å spikre
igjen vinduer og dører
vi polstrer oss med skummadrasser
stikker fingrene i øra
vil ikke fryse, vil ikke høre
på skrikene, og skuddene
og taklampa
som en gang var større
enn selveste sola, dingler
knust og vi veit
at alt kan plastres, men ikke en sprukket
såpeboble, ikke en munn
som akkurat har lært å plystre
vi ber, igjen og igjen, om å få høre
det dempede pianoet, og sangen
som holdt oss i hånda
til vi sovnet
det dempede lyset
den dempede lyden
den som ikke har gjemt seg nå
kan være han som teller
kan være hun som synger som en nattkjole
en gutt løper med en line festet til ingenting
men han gråter ikke, drager finnes ikke
bare drømmer, og sprukne såpebobler
som hun stopper
med den ustoppelige nåla si