Gjennomsiktigheten
Sykehussengen med mormor oppi
stod på en liten avsats i parken
hun hadde visst om avsatsen siden hun var barn
men nesten ingen andre
for den var skult mellom hegrenes trær
Tenk å få dø om våren
sukket hun glad
hegreungene er akkurat klekket
og de skatrer så fint
Rundt trærne surret sommerfugler og humler
og luften var full av kvitter
I skumringen gikk jeg hjem
men jeg kunne se håret hennes
fra kjøkkenvinduet
det lå som en hvit sky mellom stammene
I toppene satt hegrene
og voktet
Neste morgen var konturene av sengen svakere
hun smilte mot meg da jeg kom
Det er sikkert fint å dø om vinteren også sa hun solidarisk
som for å ikke innbille seg at hun var noe helt eget
Den dagen satt jeg sammen med henne
Jeg merker at den nærmer seg sa hun
med et glimt det ukjente i blikket
Det skatret fra reiret
Skyggen av en flyvende hegrevinge
strøk mildt over øynene hennes
Hun er en god mor
sa hun
Da jeg gikk kunne jeg ikke lenger se den kalde stålsengen
Bare henne
i luften
Neste morgen var hun borte
Hun hadde etterlatt plassen som den var
Halvt sol
og halvt skygge