asketreet ved stugan på slow train, jeg trener qigong under. asken som er i slekt med oliventreet...
den eldgamle asken hos fredsmennesket kerstin på ava, som driver barnehjem i himalaya, som anla graven til minne om lille anny som døde som flyktningbarn på vei fra baltikum og alle flyktningbarn som dør, kerstin som var bestevenn med lisbet palme, og holdt tale på sergels torg etter mordet på olof...
jeg sykler på øya til olofs minneplass, på lisbets gamle sykkel jeg har døpt harpesykkelen fordi vinden spiller fredstoner på eikene...
thomas von kuten som ble anbefalt av US police "to get a gun"når han som hvit kjørte rundt nattestid i kriminelt belastede områder, men overlevde uten. thomas som skapte sin egen verden åpen for alle snille medmennesker, thomas som elsket rust og skrot, som brukte bomber og granater som urtepotter og installasjoner, som var så autentisk at til og med bergman kom overens med ham, thomas kuten som kjørte hjem tenåringene til foreldre som ikke kunne bli sett på hans magnetiske undergrunnssted i starten (det hadde satt rykter igang om fredsfolk som gangstere - da som nå), thomas som etterhvert tok råd fra gotlandsk politi og skaffet lisens...
valériane som driver créperie tati og slow train b&b for egen ydmyke styrkemaskin etter thomas døde av parkinson sist sommer, valériane som ikke er glad i fotografier av seg selv, som skryter av alle sine supersnella dyktiga medarbetare som kommer igjen og igjen fra fastlandet fordi hun tiltrekker seg medmenneskelighet og overlever på arbeid og vedlikehold, ikke profitt og promo. valériane som tar pause i sitt evige og elskede arbeid og vinker oss avgårde og ekte velkomna tilbaka...
hunden soïg og de syv kattene og eslene, det ene egoistisk tenåring (svår fas som går över, sier valériane... når blir våre politikere voksne, tenker jeg)...
gladhunden mozart med sin egen hundepute på gården hos kristoffer på lansa, der jeg fant mitt vakre lammeskinn utenfor allfarvei...
raukene i ryggen på långhammars med blikket mot nordøst og solnedgangen i vest...
musikken på fårönatta (da alt er åpent for siste gang i sesongen) fra et gotlandsk musikkollektiv bygget opp rundt en sønn med handikap som synger en sterk vakker låt om samabeid kalt kalevala, som de en gang opptrådte med på svenske ambassaden i helsinki...
alle kerstins fortellinger om fredsarbeid hun har vært med på da en øy midt i østersjøen - midt mellom alt - styrte agendaen for mellomfolkelig samarbeid...
og denne uken deler vi i bestemødre for fred ut en løpeseddel med spørsmålet: har vi glemt palmekommisjonens viktige råd om felles sikkerhet...?
på lørdag sender en feministisk radiokanal en samtale med maya hætta, repparfjordaktivist og koordinator av utstillingen om urfolks kamp for havet utenfor chile og i sapmi, havet som binder alle klodens mennesker sammen...
og snart skal jeg samtale med xr-aktivist og forfatter jonas kittelsen, han har skrevet bok med tittelen: 'verden venter på oss'
et motto for fredsbevegelsen i hennes ungdom, sa kerstin...
🕊