Langsetter radene av butikker. Kaster av og til et blikk inn på rekkene av produkter. Men mest ser jeg på menneskene som går forbi med handleposer og barnevogner, står i små klynger eller sitter henslengt på benkene som er satt opp i myldresoner. Noen ser målbevisste ut, andre mer henslengte, bekymringsløse.
Å være i et kjøpesenter minner meg alltid om å være på en flyplass.
Eller, det er vel egentlig flyplasser som minner om kjøpesentre. Likefullt: Jeg forventer å straks høre over høyttaleranlegget beskjeder om å «gå til gate», eller at «flight-nummer» til den og den destinasjonen er klar for «departure». Eller også: «Mr. (mitt navn). Mr. (mitt navn), please report to the...», og så noe som er umulig å tyde. Og så følelsen av å måtte sjekke om jeg har med passet, selvsagt. Den lettere forvirringen mellom disse to samfunns-institusjonene morer meg litt. Men det skremmer meg også.
Vel, hvor var jeg? Nettopp: Hvor er jeg? Kjøpesentre er ikke bare til forveksling like hverandre innvendig - de er med vilje konstruert for å være desorienterende. Det er ikke mulig å finne ut. Du går gjennom uendelige ganger med butikker på hver side, for så å komme til rulletrapper og rullebånd som tar deg til nye etasjer med nye uendelige ganger, med butikker som utstiller varer du ikke visste du trengte før du plutselig.. innser det.
De billige butikkene stiller ut lange rekker av den samme varen. De dyre stiller ut bare noen få av samme type – selv om de har like mange bak på lageret. Den unike følelsen er viktig. Det er derfor du prøver å finne det som er mest «deg». Klærne gjør mannen eller kvinnen. Eller kanskje bilen, eller mobilen, eller smartklokka, eller båten, eller huset, eller hunden, eller ...barna?
Det er vanskelig å høre skrikene, gjennom bakgrunnsmusikken som alltid durer i en lettere behagelig, framoverlent, «dette er kult»-rytme, konstruert for å få deg kjøpelysten. Men av og til skjærer det gjennom. Lydene utenfra. De hjerteskjærende hylene.
Utenfor brenner de barn levende. Begraver dem levende. Skyter dem i hodet og i magen. Dreper dem. Blåser dem i fillebiter slik at det som er igjen henger langsmed ytterveggene. Hele familier bombes i stykker. Eller blir umiddelbart til støv i de kraftige eksplosjonene. Det graves febrilsk etter dem som sitter fast i ruinene eller ligger begravet i sanden. Det finnes ikke hele bygninger tilbake, men også teltleirene blir bombet. Eller også regelrett kjørt over av stridsvogner. Barn bæres ut av utbombede bygninger med hodeskallen åpen, hjernen mangler, noen mangler hele hodet, andre armer og bein. Kroppsdeler og rester bæres i poser. Det veies slik at de gjenlevende har noen å begrave. Et barn, 18 kg kjøttfarse. Værsågod. Hender stikker opp fra hauger av restene fra det som en gang var hjemmet deres. Skolen deres. Arbeidsplassen deres. Butikken deres. Nabolaget deres. Landet deres. Livene deres. De mest gjennomskjærende skrikende kommer fra hus eller telt som står i brann, der ingen kan hjelpe. Brannvesen finnes ikke lenger. Det er jo uansett nesten ikke vann å oppdrive. Sult hersker. Sykdommer spres. Ambulanser angripes, stoppes, hindres fra å hjelpe. Helsepersonell skytes. Skoler, sykehus, nødhjelp - det som måtte være igjen etter de endeløse bombingene – alt kan være et mål. Kommando-sentre kalles det. Hvordan kommandosentre også kan være for eksempel en skate-park er vanskelig å begripe, men den 10 år gamle jenta som ble skutt og drept med skøytene på må ha innehatt en høy rang.
Går du til enden av kjøpesenteret (det er naturligvis ingen vinduer ut, det er det aldri), så kommer du til kinoen og teateret der du kan underholdes. Noe må du jo finne på når handleturen er over. Du kan også låne en spennende bok i biblioteket. Kjøpesenteret går nemlig sømløst over i det flunkende nye kulturhuset. En kunst-utstilling vises i det enorme galleriet. Sjel-settende skal man tro anmeldelsene. Livet blir liksom ikke det samme etterpå.
Skolen ligger i motsatt ende. Der også kontorene ligger. Alle produktene kommer langveis fra. Vi produserer ikke lenger noe.
Av og til kan man finne en notis i nettavisene som omhandler det som skjer utenfor kjøpesenteret. Det forklares som nødvendig; en sjelden gang fordømmes enkeltepisoder av de samme høytstående eksperter eller politikere eller finansmenn som står bak. De snakker om våpenhvile. At begge parter må besinne seg. Både de som blir drept - og de som dreper, må de mene. Men disse små notisene drukner fort i andre oppslag om sex-leketøy, kongehus eller nyheter om det kommende valget.
Den nåværende presidenten er død, men ingen merker det. Vi er alle sammen mer opptatt av at den andre kandidaten ikke må vinne. For hvem vet hva han kan finne på?
Forøvrig: Kjøpesenteret har ingen utganger. Du gjettet det antagelig. For hvem vil vel utenfor?
