Tunselja og eg. Og morgonen. 14. april. Svevntunge gåsunger er i ferd med å vakne av morgonlyset. Ein svart-kvit katt ruslar framom på grusvegen. Han veit ikkje at det er «sommardag», og hadde han visst, kva hadde vel det betydd for katten og dette diktet?
Eg tenkjer at sommaren ligg framføre oss, selja og eg. Om han blir regnfull eller solrik, kjøleg eller varm, vindfull eller stille, veit vi ikkje. Akkurat no veit vi berre at vi har kvarandre; ei tunselje i blom og eit menneske som tenkjer at bløming er noko av det vakraste og mest gåtefulle som finst. Og at sommardagen, 14. april 2026, har opna dei veldige frakkelommene sine på same vis som mormor hadde opna munnen då vi fann henne under hallingapalen den fine vårdagen for over førti år sidan. For at eventyra skulle flyge ut.