At storbekken i Versvika, vår og høst
tar med seg deler av grusveien
som slynger seg fra gård til gård
gjennom Heistadskauen, er like vanlig
som at blåveisen spretter fram i
skråningene i mars.
Et år forsvant halve veien, og bilistene,
de som torde, måtte smyge seg rundt
krateret med begge venstreside-hjula
nedi grøfta
på den stabile sida.
Bonden brukte en uke på å jevne ut
med stein og fyllmasse, før grus og sand
ble valsa inn på toppen, og veien igjen
var kjørbar.
Kom i snakk med bonden i dag. Bemerka
at veien holder seg usedvanlig godt i år.
Bonden humra;
ja i femten år brukte jeg et hundretalls timer
på å forsterke veien. I år har jeg ikke brukt
et eneste minutt.
Gravde en grøft og la hele bekken
i rør under veien i fjor sommer.
Skulle ønske jeg kom på den metoden
før kjerringa mi stakk i forfjor,
lo han og vrei om tenninga
i traktoren.