hvordan skal det gå når det er
så få som liker og som leser
diskuterer, kommenterer og deler
alle de kjempebra tekstene som
deles her hver dag, hver time
noen kverulerer og strangulerer
hver bokstav, hvert ord, hver setning
kanskje er de bare fortvila
skjønner de må gå den lange mila
er det slik at de ikke strekker til
at det skrives i totalt feilaktig stil
ordene er ikke for lange eller korte
at de skriver og har på en annen skjorte
at de skriver når de er ute om natten
skriver et vers mens de mater katten
eller hunden, eller sauen og kua
mens de kanskje har ekstrajobb på bua
når de kjører brøytebil på vidda
de som er i veibanen blir nesten spidda
all skogen er kanskje svidd a’
men ca nesten ingen bryr seg selv
om teksten er skrevet i en dramatisk
og kanskje av og til tragisk situasjon
om du sitter på toget inn mot bergen
sitter i et fly, nermer deg en liten by
eller du er kaptein på fergen over
lengste fjorden i verden i sogn
den er en lang og veldig stor en
så synes det rett og slett å være
mer eller mindre ett fett
med alle de kjempebra tekstene
nesten ingen står opp eller tar tak
de har sikkert en helt annen smak
de liker sonetter eller kanskje eventyr
men de må da se at det bare kryr
av alt slags snadder, at noen bare
ønske å bli fadder, vil være til stede
føle glede, føle glede
og nå tror jeg at jeg faktisk har
lyst til å nevne navn, men det er
ikke lurt, for da er det noen som
blir snurt, såpass har jeg forstått
at noen kan føle seg forbigått slik
at det blir uorden i rekkene og det
bør det ikke være, at noen blir lei og
andre tror de er sære
men at jeg som er ca akkurat nesten
bare middels intelligent, ofte ikke
evner å forstå hva de mener disse
som skriver slik at jeg som er
akkurat ca middels ja, du vet, ikke
har mentale ressurser store nok
til å trenge inn til hva bokstavene
ordene og setningene betyr, for jeg
er en helt gjennomsnittlig fyr som
ikke lager noe styr verken slik eller
sånn om det går til topps eller havner
helt på bånn, kanskje det rett og slett
er nesten ett fett, at jeg ligger lavt og
ikke blir sett, eller forstått, bare
forbigått, som om det er noe flott
at hjernen går over styr, blir helt
glødende og varm, og hodet fylles
med larm og utilstrekkelighet
kjennes som om jeg havner i en
myr, tankene bare flyr fra øst og
til vest, jeg er forresten ikke den
som tenker mest, eller fort eller
stort, men kanskje kunne det bli
litt mer stil, litt mindre tvil, litt mer
fart, nå ganske snart, men hva
vet jeg, prøver bare å være grei
slik at ingen går lei av å skrive
alltid finne det gode motivet
få teksten til å vokse fram, helt
uten skam, ikke drukne i en ande-
dam, der vannet er tørka inn og
det er vinn vinn eller forsvinn
forsvinn utover sidelinja
og alle skjønner og de fleste vet at
han der, nei, han der, han er bare
utafor og rimelig sær, men de der
tekstene, de slutter ikke å gjøre
inntrykk, det er utrolig hva folk
kan klare å få til, som om livet
bare er et spill, der bokstavene og
ordene kan gå seg vill, går sin egen
vei og løper og blir til noe eget
noe fint, noe stort og genuint
kanskje en dag, en dag
sølvin refvik