I min ungdom så stjal jeg biler,
det var ikke så mye annet å finne på.
Jeg og Bjørn kom hjem i politibil,
hjem og hjem –
"hjem" er en overdrivelse –
først sykehuset til blodprøve,
så kjelleren under politistasjonen,
låst inn i en stank av mur insugd av gammel
urin og sterkt vaskemiddel,
vi stod i hver vår glattcelle,
jeg ble slept ut i gangen til
litt politivold, litt risting, litt brøling i ansiktet,
så tilbake i cellen, med trussel om å bli der over helgen uten vann og brød, jeg skrek på
advokat, men innrømmet
ikke flere tyverier,
så til Steinar og min mor som kastet oss
ut, da vi prøvde å få oss en på øret midt på dagen,
så til Gro i Risør,
så til Gros tidligere type,
fordi hun var skuffet og sparket oss ut,
det var likevel begynnelsen for meg og Gro –
på en kort periode med den akten som mann og kvinne er forskjellige på grunn av.
Jeg hadde nettopp droppet ut av
tredje gym og var uten bopel.
I mitt tidligere hjem fikk jeg
til oppgave å
jobbe for husleien,
Steinar sendte meg ut i hagen før han dro på direktørjobben sin,
jeg spadde og hakket rundt nyplantede epletrær som bare manglet en slange,
det ble uutholdelig kjedelig,
fluer bet meg i hodebunnen,
eksemhendene blødde og skled på det skitne spadeskaftet.
Steinar tok et hyperraskt, men myndig overblikk,
klødde seg på det hårete brystet og sa:
Det der er jo ingenting, gjør det om igjen.
Jeg nølte, så ned, så opp og sa:
Jeg synes det er bra nok.
Steinar snudde seg i verandadøren:
Da får du se å finne deg et annet sted å bo.
Det var 16. mai,
jeg var halvt norsk,
halvparten av nasjonaldagen tilhørte meg, halvparten var et mørkt gap,
ikke det at jeg brød meg.
Brøt meg inn på skolen jeg sa hadet til i åttende for å flytte til min nybakte stefar.
I gangen til lærerværelset stod stabler av kasser, potetgull og popcorn, Coca Cola, Villa Farris, 7 Up, natten var reddet.
