Alt var greitt. Morgonstell og frukost unnagjort, og kaffikoppen på sin faste plass til høgre på skrivebordet. Eg var til og med godt i gang med diktet (dette) om høgrepopulistane sin bruk av poesien som ideologisk rambukk i den pågåande kulturkrigen. Planen var å la Dag Solstad og ein mann som godt kunne vera faren, han skulle sjå ut som ein konkursramma kjøpmann som hadde brukt dei siste åra han levde på eit lovande perpetuum- mobile-prosjekt, sitja på ei sky over Berlin-Schönefeld lufthamn og diskutera saka. Så langt kom eg aldri. Plutseleg blei først hovudet, så skjermen på den gamle HP-en, fyld opp av fuglar, fiskar og dyr som eg tykte eg hadde sett før. Nei, ikkje ute i Guds frie natur, som dei seier, men i fiksjonalisert form i andre sine dikt! Her er skjærer, hegrar, eit piggsvin, ein bulldog og ein stim gullfiskar. Høyr nå godt etter de gode poetar og sørgande dyrevener: Om de vil fuglar, dyr og gullfiskar vel, henter de dei straks tilbake til eigne tekstar! Ikkje før kan eg gå tilbake til rambukk-diktet som eg trur verda har bruk for.