Jeg var akkurat ferdig med et halvår år i helvete, Dag var knapt 18 og satt og tegnet talentfulle blyanttegninger i en stor blokk.
Det var lett å snakke med ham, ingen stengsel som hos de på min alder, de som holdt hverandre nede med det jeg kalte Arendalsgrepet.
– Vet du hva som var mitt første inntrykk av deg? sa jeg noen dager etter at han helte
en halvliter i hodet
på meg.
Vi satt ved det underjordiske vinduet på
Gla´ Caféen. Hjul og sko passerte over oss.
Det var i 88,
AHA og hockeysveisen,
– opprinnelig fra romertiden –
spilte første fiolin i Arendal;
for ikke å snakke om alle andre moter
som jeg ga blaffen i,
men ikke Trine:
hun kledde meg opp i posete gensere som det stod Bik Bok og Poco Loco på.
Vi satt der med hver vår tegneblokk,
min liten,
hans stor,
jeg med fargeblyanter,
han med tusj.
– Førsteinntrykk ... nei, si det, sa han, – du mååå si det.
Han pekte på meg med en ironisk penn,
skrådde på hodet,
ga meg det halvspottende smilet.
Han foregrep ironien på 90-tallet.
Nesen stor og krum,
huden blek og uren,
de grå øynene tettsittende,
ansiktet smalnet fra de høye brede kinnbenene, haken liten.
Alt dette ga ham et ulveaktig utseende.
En grå utsultet ulv.
– Nei, det er rart, sa jeg,
– men jeg tenkte at du hadde lett for å
snakke med jenter.
Han så uforstående på meg.
– Vet du hva mitt førsteinntrykk av deg var?
– Nei.
Jeg ventet med spenning.
Så rundt meg,
Caféen var like tom som det siste året,
alt jeg gjorde var å sitte her å prate,
før jeg slepte meg hjem til Trine,
så på TV
og ødela enda maleri.
– At jeg fort kom til å gå lei av humoren din.
Jeg smilte bare, men følte meg naken i skarp vind:
– Jo, jeg spøkte mye på den tiden, innrømmet jeg.
Kunne sagt at det var mitt våpen mot mørket.
Jeg brant angst som en djevel
og skapte som en gud.
Dikt, tegninger, ideer, hysterisk spøk –
alt kom på løpende bånd.
Men i Arendal blir slikt useriøst.
Russetoget parodierte oss som kastet bort timene våre under jorden:
To russ satt på lasteplanet –
de krøket seg over et ark,
de løftet blyantene,
de målte og gestikulerte – på en plakat stod det:
DE INTELLEKTUELLE PÅ GLA CAFÉEN.
