4.11. Kl. 11.29.
To føtter på gulvet, fire fingre på tastene.
Det er min kontakt med den verden som
solen og skyggene deler likt i vinduet –
som hverken stirrer ut eller inn.
Vindusruten bare er.
Slik vi er.
Femti ganger om dagen skal jeg si «jeg er».
Det er nok, sa Rupert Spira i går.
Stoler ikke på alle hans «så enkelt er det.»
Hørt noen av dem oppigjennom årene.
Og ikke ett av dem virket. Det ligner de som sier:
«du er opplyst, du må bare bli klar over det.»
Det er den mest løgnaktige sannhet jeg vet.
Som å si, – pust inn duften av Jasmin –
når du er tett i
nesen.
Nå åpner han LP-coveret – den beskjeggede, bebrillede unge mannen i kakishorts,
lang sommerskjorte, bare føtter –
nå peker han på navnet Taps Miller.
Han driver og skifter plater bak mitt Word-ark. Han setter seg i den grønne retrostolen med nakkeputen bak rumpa – rommet har en stemning av slik det var, uten å
overdrive.
Av og til snur han kameraet mot vinduet med
blå trikker, fotgjengere og biler og bladverk:
Alt går i takt.
Alt smiler seg av gårde som maling ned en
vegg.
Et utkantstrøk?
Skandinavisk?
Jeg blåste bildet over hele skjermen for å tyde sykkelveiskiltene.
Det hjalp ikke.
Da satte jeg på meg databrillene.
Stod det Speilboken på et skilt?
Slett ikke.
Det stod Slottsskogvallen.
Det lå i utkanten av Gøteborg.
Nå skifter han plate. Hører klikkene, og så begynner den:
Knitringen fra sprø vinyl.
Svensken tar et noen rytmiske bevegelser langs musikken, kontrollert spontant. Rullende, løpende piano nå –
en hektisk kontrabass treffer perfekt, en oboaktig sak snubler inn uten billett.
Så et raskt blikk ut vinduet:
Trikkene har samme himmelblå nyanse som de Oslo kjøpte av Gøteborg tidlig på 90-tallet.
Mange var gangene man ble tatt i kontroll i dem.
Bøtene samlet seg opp til 30 000 kroner.
Man fikk et brev der det stod svart på hvitt:
Betal eller gå i fengsel.
Det sier alt om livet mitt da,
at det lot meg fortsatte å snike, frekt av livet.
Da jeg fikk et brev en måned senere, var jeg ikke nervøs. Jeg åpnet den tykke konvolutten,
stavet meg frem til de to siste linjene,
der det stod svart på hvitt
at det ikke var plass i fengselet slik situasjonen var nå, men jeg ville bli oppdatert.
Flaks, ren flaks.
Men jeg fortsatte å snike.
Begynte ikke å betale før to å senere,
da jeg så umoralen til mitt gamle liv. Etter det betalte jeg hver gang. Men aldri på de himmelblå.
De var tatt av sporet.
Oi, nå spiller han en tyggegummirosa plate,
en nyere en:
– Come on, everybody, let's do some sabotage.
Det siste ordet er platens navn.
Bandet heter Cats and Dinosaurs.
Når er platen fra?
Aha – 2024, men det er faen meg bedre enn det andre pling-plongeriet,
det som lukter gammelt støv og pianoer med gulnede tenner, og dårlig ånde i
strengrommet.