_
Vær,
dalende himmel.
Vær,
dalende vann.
Vær,
stigende slette.
Vær,
gressende muler.
Vær,
vaiende gress.
Vær,
nærende jord.
Vær,
drivende minner.
Vær,
lengtende fot.
Vær.
Vi, folket, møtes her.
Stille.
Salt.
_
Våkn opp!
Solen kommer.
Fuglene synger
allerede.
Vårt land.
Så vakkert det er.
(Etter en Cree sunrise song. Trad.)
_
Føtter mot sletter.
Slettene lyttet.
Sletter mot føtter.
Føttene lyttet.
Skjelettet steg i oss,
som en sang.
_
Ta trettiåtte never leire
fra denne hagen.
Kna dem til én klode.
Blås. Blås
den stor. Så stor
at
ulvene kan løpe et liv
og ikke rekke rundt.
La dråpene i ånden din
springe i sprekker og fylle dalene.
La det som var oss spire
igjen. Glem konsonantene.
Syng en ny jord hel.
_
ALIEN-NASJONEN
Hallusi-nasjonen
Jordens folk.
Folket ser ånden i naturen
Gjennom sinn og sanser
Alt hører sammen
Alle ting på jorden og i himmelen ånder
Alt er hellig
Konfrontert med Alien-nasjonen
Undersåttene og borgerne ser
den materielle religionen
gjennom traumer og nummenhet
Ingenting hører sammen
Alle ting på jorden og i himmelen
har energi som skal utnyttes
Til og med dem selv. De utvinner sine ånder
til sjeler, til salgs
Til ingenting er hellig, ikke engang deres selv
Alien-nasjonen. Fremmedgjørerne.
(Etter John Trudells «ALie Nation)
_
Det var stor glede da jeg ble født.
Folket og landet ga meg navn.
Så mange dagers lykke ventet.
Det var stor glede da jeg ble født.
Solen steg ned og drømte i meg.
Drømte meg inn i landskapet.
Det var stor glede da jeg ble født.
Den bærer meg til Wascanabekken
og elvene. Synger meg silt.
_
Har du sett den ensomme guden?
Han i den værbitte skinnfrakken,
som solen og regnet gnager
så mange rifter
og hull i?
Vinden finner vei gjennom den.
Blåser bokstavene av den gamle.
Sprer dem ut over slettene.
De fester seg til lengsel
og værbitte reklameplakater.
Blander seg
med angst, håp og lover.
Skriver oss frem her.
River oss løs
fra realitetene i jorden.
_
Møt oss bak begynnelsen.
Finn oss bak ordet.
La stillheten her løfte
menneskenes ensomhet
ut av universets
sentrum.
_
En dråpe klart mot
bøyer et strå
til sprang. Langt borte,
bak den jordkrummede sletten,
eller en tåke av år,
finner et frø feste
i bøffelragget.
Alt kan skje.
Også det frykten lever av.
Sorgen står i jordlagene.
Vekstenes røtter tvinnes i traumer
selv ikke et landskap kan romme.
Likevel. En ny dag.
Kjærligheten ligger dypt i deg, mor.
Gjengjeldt. Tålmodig.