Eg merker det når eg skal inn eller ut av bilen. Alle bilar var større før. Meir rom mellom rattet og førarsetet. Eg er glad over å vere slank og relativt stuttvokst. Det må vere ille om ein er 1,90 og vege meir enn ein tungvekstboksar.
Det er også noko med bakkar. Kvifor var det ikkje bakkar før? I alle fall ikkje bratte. Og kvifor skal eg så mykje oftare opp desse bakkane?
Får du det med deg? Eg kunne ta tak i høg musikk. «Hunsfest» til dømes. Lokalt øl, fekting med armar og bein, den øredøvande musikken som terroriserar området fleire dagar etter at festen er over. Om du skjøner.
Og eg har berre så vidt begynt. Ta sommaren: Nokon som hugsar sommarar med passeleg med regn og sol? Ikkje det. Det gjer eg. Regn når vi trong det, sol når vi skulle ha sol. Passeleg med vind. Linneaange og gaukegal og svaler i passeleg låg eller høg flukt over himmelen. Grover.
Eg merker det på naboane. Det vil seie: Dei som aldri kjem på vitjing. Eg veit ikkje av at eg har foruretta dei. Sagt at dei ikkje må ringe på midt i Dagsrevyen eller Diamond League friidretts-stevnet frå Monaco. Eller Allsång på Skansen. Eller Kveldsnytt. Eg veit ikkje av at eg har sagt at naboar var trivelegare før. Varmare. Meir sosiale. Men eg kunne godt ha sagt det. Om du skjøner.
Eller syklistane. Der dei fresar fram i sine spragla reklameklede. Hiv etter pusten opp bakken ved Helvedeshølen. Syklar midt i svingen ved Kvilebuflaten; eg sneier bort i ein i det eg køyrer framom; ho hyttar med handa etter meg, mister balansen, styrtar ned i Skjerkebekkjen. Eg lar henne ligge, tenkjer: Det var greiere då Jonny og eg sykla med Gritzner med kvite ballongdekk og luft nok på veg til dei fine jentene på Mygland i Iveland sommaren 1955.
Ta terroristane: Kven tenkte på å sprenge seg i lufta i ei gryande optimistisk etterkrigstid? Kven tenkte på å bruke den reine lufta til den slags dritt? Lufta var di og mi og kattuglas og SAS-flyet si; det som var på veg over Skjervedal frå Bergen og der rondtenom til Kjevik, fredags ettermiddag klokka kvart over fire. Lufta var soknepresten og skuleinspektøren og Jesus si. Og Wallboardfabrikkens.
Som gamal friidrettsutøvar tenkjer eg: Eg må då i alle fall framleis kunne hoppe stille lengde eller «hellehopp» som det heite den gongen. Utstyrer meg med kortbukse og gamal oppspart spenst, tar turen opp til dottersonen si hoppegrop. Tek dugelig i. I underkant av 2 meter, om lag same nivå (eller litt under) som då eg var 10. Morgonen etter slit eg med å kome ut av senga.
Ole Paus syng: Alt var bedre under krigen. Han var ikkje dum, Ole Paus.
Om du skjøner.