Brev fra en død soldat
verken kjøtt eller sjel.
Har ikke noe - noen - noen plass trenger.
Ikke at oppveksten min var fæl
men den lærte meg dette.
Så send meg til frontlinja.
Hat skal få styre siktet mitt
og raseri få slå ihjel
samvittigheten min. Den ulende, skrapende, samvittigheten min.
For jeg vet ikke hva
jeg ellers skal gjøre med den.
Frykter hva den vil gjøre med meg om jeg lar den få være her.
Kropper detter likedan
uavhengig av vinkel, takt, og avstand.
Observasjonen gav frysninger først.
Nå har det blitt en monotoniens vits,
og man har kramper i magen.
Dette skriver jeg i ett av brevene.
Lurer på hva du tenkte når du leste det.
Når jeg kommer hjem sier du
at du ikke tenkte noe spesielt.
