21.9. kl. 5.58. Flyet skal være i luften
om 2 minutter. Men vi står stille.
En kvinnestemme smeller i vei på
tysk .
Min flyskrekk fløy gårsdagen til et
mørkt sted.
Nå sier kapteinen at tåken er
økende og magen knuger seg ytterligere.
Kl. 7.15 .Vi strammer musklene for å fly.
1 time og 15 min forsinket av tåken,
men nå maler solen en oransje vegg
på himmelen.
Leste litt om risikoen ved å fly:
10 ganger så stor sjanse for å bli truffet av lynet.
Ja, å fly var det tryggeste du gjorde den dagen.
Solen legger seg oransjerosa på
de lange grå murbygg.
Mens vi ruller vitrer lyset.
En susing, en hastende lyd, rotorene?
Plastveggen blir oransjehvit når vi snur og
stanser.
Vi er en lengdehopper før det lange spranget, viktig å treffe planken.
– Vi skulle vær i Tyskland nå, sier jeg.
– Mm, sier K.
Nå skyter vi fart. Rygger presses mot seterygger.
Vi svelger ut dotter.
Flyet er på sitt bratteste,
skymassene ligger øde under oss,
himmelen er blekblå
og på kryss og tvers med
morkne skystriper.
Et press i mellomgulvet.
Men nå like mye utenfra som innenfra ...
Under oss stikker grå fjellrekker etter himmelen. Tenker på dagbrudd og sandtak.
Nå strekker massivet seg ut som ekte fjell, særlig fordi de fjerne toppene står hvite. I dalene skimtes vortehus på grønne flekker.
Vi glir over grønne åslandskap, mer fantastisk føles det her; med det grønne og bebodde, og det bratte fjellmassivet bak.
Et press i ørene, nedstigningen har begynt, vi nærmer oss München.
Sandtak, åkre, kontor- og fabrikkbygg.
Et alvorlig utslett av en by.
En øde nærmest hjemløs flystripe.
Vi vipper over og svinger krapt,
en utspilt kjole av åkerland, lappete og slitt, mangler bare et hull til baken eller låret.
Landskapet forstørres, vi forminskes.
Vi går fra kjemper til dverger.
Fulle motorveier, tomme togspor ... et lite rødt og oransje tog
Vi treffer.
Bang, risting, lugging, så slipper det – vi ruller fritt, så bremses det langsomt. 8.10. München en søndags morgen.
