Av alle kunstarter er lyrikken en av de minst materielt ressurskrevende. Den er ofte et prisme for umiddelbart omsettelige erfaringer. Derfor kommer det stadig et skred av dikt fra ukrainske forfattere, hjemme og ute. Poesien blomstrer som trassig krokus mellom sammenraste boligblokker. Og det er mange som formidler den ut i verden.
Kateryna Mikhalitsyna/ катерина міхаліцина er poet, barnebokforfatter, tegner, oversetter, journalist, redaktør og trebarnsmor i Lviv. Hun er sterkt engasjert som frivillig, aktiv i ukrainsk PEN og deltaker i prosjektet «Words and Bullets». Fra sitt mangeårige oversetternettverk i Vilnius har hun fått verdifulle bidrag til landets militære styrker, fra generatorer til biler og varme klær. Før i tiden la hun puslespill med barna, nå pakker de esker med forsyninger til fronten.
Gjennom hele krigen har hun reist. Hun har sett sønderskutte liv og utbombede hus i Butsja, Borodjanka, Kramatorsk og Krivyh Rij, hun har sett de navnløse gravene i Izium, gapende vegger i Nikopol og Kharkiv, hun har intervjuet tidsvitner i Kherson og Mykolajiv.
Alt dette snakker hun om i et ferskt intervju med Читомо, en reportasje som også er vel verdt å oversette, men her blir det bare en kort opptakt til dagens dikt, som åpenbart er en frukt av hennes arbeidsmetode, en bitter frukt.
Kateryna Mikhalitsyna snakker om krigens malstrøm. Om hvordan dager og timer kondenseres, hvordan tiden sammenpresses av informasjon, grusom og ufattelig informasjon, og i denne endeløse strømmen har ikke hjernen alltid tid til å forstå, til å prosessere, men «når følelsene flommer over, da kommer diktene. Du skriver, puster ut, slipper taket. Du får en mulighet til å puste inn igjen og gå videre. Poesi er både en terapeutisk praksis og en mulighet til å utsette emosjonene. Du kan pakke inn tiden og krigen hastig for å fullføre de viktigste oppgavene; i diktet kan du gråte (…).»
«Poesi er fikserte øyeblikk, det er muligheten til å føre en samtale med omverdenen gjennom en tynn spalte av personlig erfaring, en måte å fastholde opplevelser på som varer lenger enn nyhetene.»
«Jeg tillater meg ikke å fortrenge noe, jeg gir meg tid til å oppfatte og legge erfaringene på riktig hylle. For å være ærlig er det fortsatt kaos i disse hyllene. Men alt er der, og det går ikke sin vei. Fordi minnet vårt noen ganger er det tryggeste av alle mulige gjemmesteder.»
***
Samtidspoesi er egentlig ikke mitt område, jeg vil helst fortelle om den ukrainske kulturarven, generasjonene før oss, forløperne for dagens stemmer, hvor litteraturen var så sammenflettet med billedkunst, musikk, teater og aktivisme i alle former at man er nødt til å sette seg inn i det ene for å skrive om det andre. Men dette diktet snek seg innpå meg.
Like over påske arrangerer Norsk Oversetterforening og Українська громада в Норвегії Den ukrainske forening i Norge seminar om ukrainsk litteratur og samoversettelse. Ofte er det fint å være to når man oversetter, kanskje spesielt fra ukrainsk hvor vi kan trenge nye talenter. Mens jeg grublet på de mange nyanser og balanser, kom Eugenia Kanishchevas engelske versjon rekende på ei fjøl. Den er i grunnen tilstrekkelig, men nå får det bli et trekløver.
***
legg en stillhet i lommen min.
en bitteliten stillhet, uten skuddsalver,
uten angst for at verden smadres levende og død,
uten knuste vegger, skadde sjeler (mennesker, hunder)
som blafrer lik spøkelser i ditt arme hode..
en stillhet med vårblomster og forventninger
til morgendagen. til varmen. til jordens uforanderlige oppvåkning,
uten miner på bakken, en stillhet like bekymringsløs
som før alt dette skjedde med oss,
det som daglig, uten opphør, skjer med noen av oss..
legg en stillhet i lommen min.
jeg vil gå sakte med den, varsomt, så den ikke renner ut,
så jeg kan bære den trygt
til neste hjerte.
til båndene ved gravene.
til de blå snøklokkene mellom leirmassene.
legg en stillhet i lommen min.
finn den og legg den der,
gjem den der...
***
поклади мені тишу в кишеню.
таку, знаєш, крихітну, без жодного залпу,
здригання, обвалів живого і мертвого світу,
без поранених стін, душ, людських і собачих,
що бродять примарами в бідній твоїй голові..
таку, щоб з весняними квітами і сподіванням
на завтра. на тепло. на землі прокидання незмінне,
без мінне, і безтурботне принаймні настільки,
як було ще до всього, що сталося з нами,
що стається із кимось, щодня ненастанно стається..
поклади мені тишу в кишеню.
я йтиму із нею повільно. незрохлюпано. бережно.
так, щоб її донести
до наступного серця.
до стяга поокрай могили.
до блакитного проліска в глиняній глибі землі.
поклади мені тишу в кишеню.
знайди й поклади,
поклади...
***
put a silence in my pocket.
such a tiny one, you know, with no blasts
or shudders, no collapse of the world dead or alive,
with no wounded walls or souls, human and dogs’ souls
haunting your poor head like ghosts
a silence with spring flowers and hopes
for tomorrow, for warmth, for awakening
of the fields – not the minefields –
light and easy, at least as before,
before everything that has happened to us,
that is happening to someone, that happens day by day
put the silence in my pocket.
I’ll be walking so slowly. so cautiously.
so as not to splash.
so as to bring it safely
to the next heart.
to the flag at the edge of the grave.
to the bluebells deep in the black earth
put the silence in my pocket.
find it
and put in my pocket
***
Dikt: Kateryna Mikhalitsyna, 28.3.2023
Translation: Eugenia Kanishcheva
Oversettelse-in-progress: Yngvild Sørbye
(Jeg fant dette gjennom min fetter som hadde delt det på facebook. Og jeg tenkte at det kanskje ville interessere flere her på DK - hilsen HeidiAne)