Jeg sitter her, eller kanskje ikke,
med en kopp som enten er tom
eller bare venter på å bli det.
Tida drypper fra fingrene mine,
seig som billig vin en tirsdagsnatt,
og jeg tenker:
det som var
står og lener seg mot det som kommer,
som en sliten mann mot en vegg
han ikke husker å ha bygd.
Fortida er ikke bak meg—
den går foran,
med mine sko, mine feiltrinn,
og peker ut en sti
jeg allerede har gått i søvne.
Og nåtida—
denne tynne flisa av lys—
er enten her
eller bare en god historie
jeg forteller meg selv
for å slippe å falle helt gjennom.
Jeg kunne ha vært noen andre,
en som ikke tenkte så mye,
en som bare tok dagen
og spiste den rå,
med blod på hendene
og latter i halsen.
Men jeg er her,
eller nesten,
og kjenner hjertet slå
som om det prøver å overbevise meg
om at det finnes.
Ute står bjørka stille.
Den bryr seg ikke om før eller etter,
bare om vinden som kommer
og går.
Og kanskje er det nok—
å stå litt skjevt i lyset,
og være
så lenge det varer.