Traff Magne, og vi gikk på
Barbeint.
Fra en skygge sprang hun ut som en syk blomst. Kvinnen jeg ga opp.
Ellen.
Vi satt en stund ved disken før jeg gikk inn i treboksen og ringte Trine.
Jeg har ligget med Ferry, sa hun.
Jeg kikket rundt meg,
boksen gjorde meg trang
i brystet:
Det tror jeg ikke.
Hun unge jenta, som var sammen med
kong Ubu,
vet du hva som har skjedd
med henne?
Nei.
Hun hengte seg.
Hva, hun asiatiske, hun var jo bare et barn
16 år, det er ikke mulig,
hun som var sufflør under Kong Ubu?
Jeg mener henne, ja, sa Trine, som om
alt var min skyld, alt var et tegn
på min egoisme og på hva den kunne føre til.
Jeg så henne hver dag på Gla Café.
JEG SKJØNNER INGENTING.
Det er på utsiden av min virkelighet.
Hvorfor gjorde hun det?
En bitteliten jente med asiatiske trekk,
så levende,
så åpen mot livet,
så ett med det. Og så går hun og henger seg.
Jeg ville tatt selvmord selv, sa Trine,
hvis ikke det var for Yngve
som jeg elsker mer enn meg selv.
Jeg har stjålet en eske nervetabletter som jeg skal ta om smertene blir for store.
Hun ga meg utallige injeksjoner med
skyld, skyld, skyld.
Hun skremmer vettet av meg.
Jeg måtte rykke og lirke for å komme meg ut av boksen som virket grodd inn i veggen på Barbeint.
Et straffende sverd hang over meg.
Senere satt vi oss bort til Ellen og venninnene.
De gikk etter fem minutter. Ellen sa ha det,
som om hun var redd jeg
skulle følge etter.
Vi gikk på pub med et svensk band som
spilte så det dirret i brystet,
vi møtte smilet og ølglassene til fremmede,
Jeg følte at gjennom all redsel, skyld og skuffelse,
så levde jeg.