Eg sit einsam på ein stubbe inst i mørkaste Missisippiskogen på Tasta. Det er det næraste eg kjem Stilla, sjølv om eg høyrer duren frå trafikken på Randabergveien. Rundt meg ser eg meterhøge ormablad, og angen av mose og kvae riv i nasen. Eg er her for å oppleva noko eg ikkje har språk for, noko uutseieleg som berre kan koma til uttrykk bak eller framfor orda, over, under eller mellom linjene i eit dikt. Eg ventar på at noko som er godt tilpassa føremålet, skal henda, medan tankane går til gamle Johannes av Korset. Så kjenner eg ei underleg kløe på innsida av det høgre låret, løyser beltet, firer buksa, og kva får eg sjå om ikkje ein flått midt inne i ein raud ring på den bleike huda. Takk du som har rigga denne høgtidsstunda kven du no er, tenkjer eg og tar fram blokka. I ljoset som med eitt omsluttar meg, ser eg det uutseieleg vakre i det vesle krypet som kan gjera uboteleg skade på noko levande som må fortona seg som eit monster for ein flått. David og Goliat i Missisippiskogen! Eg skriv, og eg vel å skriva på riksmål, fordi det sproget tykkjest vera best eigna når det gjeld å lokka fram det som ikkje kan seiast med ord:
en søt og liten edderkopp
fant veien til min digre kropp
den klatret hele benet opp
og bet seg fast i låret
slik kan en liten flåttemann
som bare gjør så godt han kan
ta knekken på en gammel mann
når det går vondt i såret
men du som leser dette nå
må lese langsomt og forstå
at ordene du nettopp så
er tjenere for ånden
for ånden som i diktet bor
kan ikke noen norske ord
men likevel blir gleden stor
med ordløs ånd for hånden