«Ikke la deg fortære av ilden!»
de står og filmer
de skrikende flammene som står ut av vinduene på
det rosa huset i svingen.
Skrikene minner meg om alt som post - it - lappene hjemme minner meg på at jeg ikke skal minnes.
Jeg blinker ukontrollert, håper det beste for det lille rosa huset, mens slåbrokkene rundt meg snakker:
«De skrudde ikke av komfyren, utlendinger tror det er en varmekilde vettu»
«ladet nok telefonene på natta, idiotene»
Og vips blir brukermanualen «Slik fortærer ilden deg!» funnet opp, den ene selvfølgeligheten etter den andre i et kappløp før huset vil brenne ned.
De tenker ikke på
at noen ganger leker fyrstikkene med folk
og ikke omvendt.
Ingenting virker så godt
som ild.
Ikke virker hjertestarteren, heller.
Gutten på bakken er maks femten.
Kom igjen. Virk. Din helvetes hjertestarter.
Jeg snur ryggen min mot scenen og knuger gjerdestolpen mens slåbrokkene babler
til de endelig faktisk holder kjeft.
Og jeg forstår.
Jeg må helt sikkert nå føye til enda en ting på enda en post - it hjemme nå, som jeg må prøve å ikke minnes.
Psykologen min hater når jeg gjør det men
hva annet skal jeg gjøre
når
absolutt ingenting
virker?
