Og sidan han nyleg var månadens diktar, fokuserer me intervjuet meir på det aktuelle diktet enn det som er vanleg.
*
- Kva kan du fortelja om prosessen som førte fram til dette diktet?
- Det starta vel med ein følelse av kor fort åra går, og korleis kroppen og sinnet hanglar med. Ofte prøver ein å rydde opp i livet når ein skriv, eller finne ein slags konklusjon, men her ville eg heller fange det tvetydige. Eg ville utforske den kontrasten mellom å vere ein vaksen mann som skal forstå verda, og det å til tider framleis kjenne seg som ein gut som har gått seg bort i skogen. Det er eit sårt og melankolsk dikt - men eg vonar også at det bringar optimisme: “Nesten rent hjerte” er ikkje så gale det!
Rein teknisk starta det med at eg skreiv ned ein del stikkord på ei tidslinje, eller ei slags dramaturgisk kurve når ideen brått kom. Så arbeidde eg meg gjennom den når eg skreiv. Det har vore ein del arbeid med språket for å få fram bodskapen slik eg ville; melankolsk og nøkternt. Eg skriv vanlegvis dikt på nynorsk, men eg valde bokmål denne gongen fordi eg følte det gav diktet eit naknare og ærlegare uttrykk.
- Ein stad i diktet skriv du: "flere navn han ikke tør si høyt." Er det noko du kunne tenkja deg å utdjupa litt for oss?
- Namn ein ikkje tør seie høgt, treng ikkje nødvendigvis handle om stor dramatikk, men om den stillheita som oppstår etterpå. Kanskje det uoppgjorte. Kanskje ikkje. Kanskje noko heilt anna. Kanskje ikkje ein person. Kanskje ein stein. Ved å la namna forbli usagte - kan kanskje lesaren setje inn sine?
- I kor stor grad er det ei oppdikta røyst me høyrer, og i kor grad er det, som ein har lett for å tenkja at det er, eit sjølvbiografisk dikt? Er det lov å spørja om det?
Det er absolutt lov å spørja om, og diktet inviterer jo til den tanken allereie i første linja. Eg tenkjer at grensa mellom det sjølvbiografiske og det oppdikta i poesi kan segla i sin eigen sjø. Røysta i diktet låner sjøvsagt mykje frå mine eigne erfaringar, min eigen alder og mitt eige blikk på livet. Eg kan ikkje springe ifrå kven eg er når eg skriv. Men i det sekundet erfaringane vert til tekst, vert dei også til noko meir allment. Det handlar mindre om meg privat, men meir om ein emosjonell biografi som eg trur mange på min alder kan kjenne seg att i. Det er ei ærleg røyst - men ho snakkar nok på vegne av fleire enn berre meg. Det viktige for meg er ikkje kva som er eksakt dokumentarisk sant, men om kjensla i diktet opplevest sann for den som les.
***
Med ett slitt - nesten rent hjerte.
Jeg er femtini nå.
Det høres ut som noe en mann
skulle forstått mer av.
Men sannheten er
at jeg fremdeles våkner enkelte morgener
som en gutt som har gått seg bort,
bare med dårligere knær
og flere navn han ikke tør si høyt.
Det første døde sakte,
sånn ved som aldri tar fyr,
bare ryker i ovnen
til hele huset lukter nederlag.
Det andre brant for hardt.
vi kalte det kjærlighet
helt til ordene begynte
å smake metall i munnen.
Jeg har vært elsket, tror jeg.
på den måten folk elsker
noen de håper skal bli enklere
å leve med.
Og jeg har forlatt.
og blitt forlatt.
Det finnes ingen ren samvittighet
etter femti.
Bare grader av anger.
Mora mi er langt borte.
far også.
De ligger i jorda nå,
det stille stedet
der folk endelig slutter å forklare seg.
Selv har jeg holdt meg i live
på kaffe, stahet
og de små løgnene menn forteller seg selv:
At neste vinter blir lettere.
At ensomhet er frihet.
At man ikke savner noen
man sluttet å ringe.
Jeg har jobbet.
Slitt huden tynn på år som ingen husker.
Solgt timer, rygg og søvn
for hus som aldri ble hjem.
Og hjertet?
Det var rent en gang.
Nå er det mer som en elv i skogen
etter hogstmaskinene.
Fortsatt vann.
Men noe har kjørt tungt gjennom det.
Iblant sitter jeg sent oppe
med et glass som varer for lenge
og tenker:
Fanden har sikkert stått i døra flere ganger.
jeg bare kalte ham
begjær,
stillhet,
feighet.
Ingen dramatikk i det.
Bare et liv.
Og når det er slutt –
ingen hast –
så legg meg et sted
der bjørka fremdeles står skakk i vinden.
La regnet gjøre resten.
La gresset vokse gjennom brystet mitt,
om det vil.
Det finnes verre skjebner
enn å bli jord igjen.
Kanskje finner røttene
det som er igjen av hjertet mitt –
slitt, skjevt,
fullt av arr etter kjærlighet –
og kanskje,
langt der inne,
et sted ingen fikk helt ødelagt,
ligger ennå noe
som nesten var rent.
*
Skrive av Ragnar Lillemo
*
Juryens kommentar: Alt i dei to første linjene får me vite at den som snakkar til oss i dette diktet, er ein mann på femtini år. Og diktet er eit tilbakeblikk og ei ærleg og direkte oppsummering av livet så langt. Men alt blir ikkje sagt. Som i siste linja i dette utdraget:
sannheten er
at jeg fremdeles våkner enkelte morgener
som en gutt som har gått seg bort,
bare med dårligere knær
og flere navn han ikke tør si høyt.
Dette grepet skapar eit rom kring og utanfor diktet si nåtid som er utvidande og verknadsfull. Dikt-eget ser både bakover til den guten han har vore og framover mot døden:
... når det er slutt –
ingen hast –
så legg meg et sted
der bjørka fremdeles står skakk i vinden.
La regnet gjøre resten.
La gresset vokse gjennom brystet mitt,
om det vil.
Det finnes verre skjebner
enn å bli jord igjen.
Denne svært opne, ærlege og uredde røysta gjorde inntrykk på juryen. Men det som gjer det til det utvalde diktet, er måten diktet overraskar og vekker stadig nye assosiasjonar. Her er både gåtefulle og uavklarte bilete og meir rett fram tale om svært gjenkjennelege ting. På ein underleg måte lett forståeleg og samstundes komplekst og underleg.
Her er linjer om foreldre, livsløgner og noko som ein lett kan ta for sjølvbiografiske linjer:
De ligger i jorda nå,
det stille stedet
der folk endelig slutter å forklare seg.
Selv har jeg holdt meg i live
på kaffe, stahet
og de små løgnene menn forteller seg selv ...
Og ikkje minst handlar om dette om einsemd og det å prøva å halda seg med eit nokonlunde reint hjarte, sjølv om det er fullt av arr etter kjærleik. Eit dikt som i skarp konkurranse står fram som eit vitnesbyrd, tett innpå levd liv og med ein eigen dirrande energi.
I juryen
Ken Rune Birkeland Hansen
Helge Torvund
