Vi hadde bestilt brannøving, og ein laurdags formiddag kom Vennesla Brannvesen, brann ned det over to hundre år gamle uthuset på Skjervedal. Mamma, som var blitt enke nokre år tidlegare, budde hos oss. Ho drog til ei venninne, orka ikkje å sjå livsverket gå opp i flammar. Her hadde ho stelt kyrne i om lag femti år, mjølka dei, gjeve dei høy og vatn, hjelpt til med kalvefødslar, sett den ufattelege gleda når dei blei sleppte på beite rundt midten av mai kvart år. Det var hennar arbeidsplass; her ba ho og pappa stille bøner om at Skjervedals-prosjektet som dei hadde vore med på, skulle føre fram til neste generasjon i minst like god stand som då dei overtok etter pappas foreldre.
Det var midt i oktober. Ospeliene i Kvareheiåsen skein og skalv i gull. Trekkfuglane var dradd til sørlegare strok; den fyrste is-snerken hadde lagt seg på vannpyttane.
Mamma sov ikkje den natta. Fleire gonger gjekk ho til vindauget, såg mot flammane som var små nå; seinare glørne frå den store oskehaugen. Ho var så lita, alt kjendest vondt og hjelpelaust.
Ei veke seinare. Mamma blir brått dårleg og blir køyrt til sjukehuset i byen. Det siste vi såg då dei bar henne ut i ambulansen var hennar varme smil. Det som inneheldt alle kvardagar, all von, all glede, omsorg og framtidshåp.
Klokka halv fire om morgonen ringer telefonen. Mamma er blitt dårlegare, om vi kan kome med ein gong.
I oktobernatta, køyre den endelause vegen til sjukehuset og mammas sjukeseng medan håpet legg seg som den fyrste is-snerken på skogstjønna. Om igjen og om igjen er eg på veg som om eg aldri har visst at alt brest før eg er framme.