Det er hundre-og-to meter
fra pappas hus til mitt.
Det vet jeg fordi jeg målte avstanden
i kveld da jeg gikk hjem.
Da jeg gikk inn døra hjemme
filosoferte jeg over
hva hjemveien ville ha brakt av tanker
dersom jeg ikke hadde fått det for meg
at jeg skulle telle meter.
Kanskje hadde jeg lagt merke til
om det var stjerneklart,
eller tenkt på et dikt
av Einar Økland,
sannsynligvis Aldri,
det er det jeg pleier å tenke på
når jeg er ute og går om kvelden,
kanskje hadde jeg hengt meg
opp i ryggsmertene
som har plaga meg siden lørdag,
eller titta inn vinduet
i nabohuset og blitt bergtatt
av Glimt fra den store TVen,
kanskje hadde jeg slått følge
med villkatten som smøg
rundt hushjørnet, eller bare
sparket litt i grusen, og tenkt
på mannen uten tommel
på kjøpesenteret forrige onsdag,
hvordan han holdt kaffekoppen,
at noen ganger
er en hevet pekefinger
like verdifull
som en tommelfingerregel