Er dette virkelig mine hender? Jeg ser de har skrumpet, forlatt sin styrkes middagshøyde; de har mer hud enn nødvendig, bak rynkene ligger blodets baner løse og grå, med sine påminnelser om hvor fort et liv kan tømmes og bli borte. Jeg er i ferd med å miste min kraft tilbake til jorden jeg en gang spirte fra. Det får meg til å tenke på poteter. Da jeg i min barndoms udødelighet fikk se morpotetenes skjebne i åkerens svarte mold, mens nypotetene skinte med sin frekke ungdoms fristelser, og fikk oss til å drømme om stekt makrell og lubbesild, om smør og rømme og høvlede agurker i søtet eddik, så jeg for første gang døden i hvitøyet og la øret til takten i denne verdens herlighets forgjengelighet. For all framtid har en klokke tikket i mitt hjerte, og med smaken av våt jord i munnen har jeg motvillig lært å telle mine dager.