Kirkeklokka klanger rett over gata mi: der Gud bor.
Jeg er agnostiker men tror
klokkeren i kirketårnet er hellig overbevist
om noe annet.
Noe med måten han slår med hammeren som er formet som et kors mens han stirrer på meg mens jeg drikker morgenkaffen på verandaen min.
Denne invitasjonen klokka sju hver søndags morgen, i sju år.
Han slår hardere denne søndagen, fikserer hele seg på meg for hvert slag, og hele kroppen på å flytte all sin jordiske kraft inn i den klokken.
Etter det sjette slaget strammer han kjeven, gnisser tenner.
Jeg tar en slurk av kaffekoppen min og hever den til han med et smil.
Klokkeren tar kors-hammeren i begge hender, tar sprang, kaster seg mot kirkeklokken og slår.
Ingen klang.
Han slår som en besatt. På trettende slaget kollapser gulvet i tårnet, klokkeren følger etter med klokken rett bak seg.
Bønnen min er hørt.
Neste søndag
kommer jeg på besøk