Barndommens langsomme
tid
tar
meg
igjen.
Vanen med å ligge i et tidløse vakuum,
den må jo henge ved
de første årene,
vi vet først ikke hva
en sjø er,
en regndråpe er,
et støvkorn er,
en himmel er,
hus og biler og båter og trær,
alt viser seg fra sin første side,
alt er en vegg uten bilder
– men med vinduer – alt er uten minnebilder klistret over.
Det ligner hva en forfatter gjør hver morgen,
går inn i et hvitt ark som skal bli
landingsstripe for en
verden.
Som et nyfødt barn på vei inn i tiden.
Eller en olding på vei ut av tiden.
Bare de som er tvunget går gjennom det hvite
bare de blir forfattere som skriver med
levende blekk – sitt eget blod –
bare de skiver med stor s.
Selv er jeg – med en stor eller en halvstor og slurvete s – tvunget til å skrive.
Og angsten alt det hvite åpner setter seg i mitt
svakeste punkt.
I ti år har det hvite grillet meg,
men i de årene har jeg skrevet alle mine bøker.
Derfor tar jeg ingen nervekur
– til fortvilelse for min kone,
og min hund som merker uroen i luften
og blir ynkelig, den er overfølsom –
men jeg frykter at det jeg tror er vinduer i
veggen, bare blir
bilder da.
Jeg ser meg rundt, enda er det sommer,
en grå sommer i en
liten by.
En trist og vakker sommer.
