Oskar Fiske Pettersen er månadens poet for august
et håp i musklene
jeg våkner ikke som en tanke
men som en varme under huden
før lyset vet hvem det er
før stillheten trekker seg tilbake
kroppen ligger i landskap av minner
ikke de som tenkes
men de som bor i fingrene
vibrerer lavt langs kragebenet
løfter seg i strekk uten mål
bare retning
jeg går
men steget er ikke skritt
det er en berøring
av underlag
av luft
av det usagte mellom meg og verden
hver muskel bærer en forventning
ikke om hastighet
men om varsomhet
et håp som ligger i bindevev
i sener som drømmer
om å være til uten å måtte gjøre
vinden snakker med huden min
ikke høyt
men med en stemme som kjenner meg
den blåser gjennom brystet
som om det var et åpent rom
uten ord
og likevel fullt av mening
jeg er ikke hel
jeg er i gang
langs linjer som ikke kan tegnes
i pusterom som finnes
når ingen ser
og hvis håp bor i musklene
finnes det kanskje i den som skjelver først
den som strekker seg
selv når den ikke vet
om noe venter
Skrive av OskarP
*
Juryens grunngjeving:
Me tenkjer svært ofte i dualistiske omgrep. Anten er det psyke eller det er soma, anten sinn eller kropp. Men noko av det som er spennande
med poesi er at den kan utfordra slike tankemodellar og få oss ut av slike tillærte
tankemønster. Og nettopp det er det som skjer gong på gong heilt frå opninga av
dette diktet. Ein kunne seia at dette heller handlar om kroppens psyke, eller om kroppsdelane sitt kjensleliv, kroppens hukommelse, om mennesket som heilskap:
kroppen ligger i landskap av minner
ikke de som tenkes
men de som bor i fingrene
vibrerer lavt langs kragebenet
Mange av oss vil kjenna oss igjen i ei slik skildring. Før den tenkte tanke finst det
aningar, opplevingar som kjem før den medvitne refleksjonen: kroppslege erfaringar
og minne.
Andre gongar varer ting lenger i kroppen. Kroppen hugsar det hovudet har gløymt.
Gjennom presist formulerte poetiske bilete får månadens diktar fram denne sida ved
våre erfaringar. Og skildrar korleis kroppens samhandling med omverda også er
samansett av kjensletankar og kroppskjensler som glir saman i ein språklaus
heilskap:
jeg går
men steget er ikke skritt
det er en berøring
av underlag
av luft
av det usagte mellom meg og verden
Diktet skapar eit fascinerande univers der poeten igjen og igjen understrekar korleis
poesien kan famna inn denne ordlause delen av vår erfaringssyklus og skapa ei
anna form for meining i denne pågåande prosessen enn den som er målretta og
definert av tanke og medvit:
som om det var et åpent rom
uten ord
og likevel fullt av mening
jeg er ikke hel
jeg er i gang
Det er noko oppløftande og løfterikt ved dette diktet. Det er som om ein kan merka at
eit håp vert forma djupt i oss der me beveger oss inn i det ukjente, i framtida, sjølv
om logikken og det rasjonelle fortel oss at det ser mørkt ut, og kan fylle oss med avmakt:
og hvis håp bor i musklene
finnes det kanskje i den som skjelver først
den som strekker seg
selv når den ikke vet
om noe venter
*
Oskar Fiske Pettersen (f. 1970) er lærar. Han har gitt ut diktsamlingane Periculum in Mora (2016) og Strø (om Liva) (2019).
I juryen: Ken Rune Birkeland Hansen og Helge Torvund
__
