Båndet står stille, men pakkene kommer likevel, rolig og i riktig rekkefølge, som om noen ennå ventet svar, og du står med hendene åpne som en som har glemt hva de var til for.
Kjøleskapet slutter å surre, og først nå hører du at det surret i årevis, at stillheten har fasong etter alt som var der.
Det fantes et vi, kaffetrakteren som alltid var på, lærerrommet som fortsatt lukter kaffe og rødpenn, og nå sier noen «vi» og mener «dere», og det åpne landskapet har aldri vært mer åpent, og troen er en bil du ikke husker hvor du parkerte.
Hendene holder fortsatt formen av et rekkverk de aldri fikk slippe, og du tråkker, og kjeden tar ikke, og pedalene går rundt av gammel vane.
Trappen har flere etasjer enn huset.
Om natten en arm
som slipper og griper
og ikke sier hvilken den mener.
Høst.
Regnvann i duken på naboens trampoline, ingen som hopper.
To trær gnisser mot hverandre
og nesten sier
det ordet.
Telefonen med skjermen ned.
Å puste går fint.
Det som mangler
er et sted å lande.
Et brev, ferdig skrevet,
frimerke på,
uten adresse.
Noen gikk forbi.
Postkassen satt vel bare fast.
Tanken var ferdig før hjørnet.
Alarmen går dager senere,
lydløst, i en kø,
med nøklene i hånden.
Skrittet blir kort.
Ingen krever noe.
Hjørnet ligger der det lå,
og de vet
nøyaktig hvor det er.
