Når det gjeld lagnaden
Vinden bles, skyer samla seg,
sola skein mellom dei.
Eg gjekk ut i hagen
og samla opp dei turre kvistane
vinden knakk frå eit kirsebærtre.
Det fanst ei tid då eg ikkje trudde på lagnaden.
I dag druknar eg i den.
Eg er nyfiken på stein, gras, regn,
snø, skogar, brannar og bølgjer
og hundrevis av andre små og store ting,
medan eg er blitt hemmeleg lenka til denne muren med ei kort jarnlenke.
Endeløysa og æva er utanfor rekkevidda mi
sidan dette er alt kroppen min tillet meg.
Eg ser ting eg kan røre ved,
og lever med dei i skuggen deira.
Eg veit at lagnad er eit ord som vanskeleg
kan gjerast om til røyndom.

