Kjell Sørensen debuterer med diktbok:
«Den kvite lyden» er gjeve ut på
Lyrikkforlaget i 2026. Rundt 50 dikt har
fått plass i boka som er delt i 3 kapitlar: I.
Tempus fugit, II. Musikken i oss, III. Det
som står att. Den pensjonerte lektoren er,
ikkje heilt overraskande, opptatt av tid; tid
som gjeng, ei elv stadig flytande på veg
til havet:
Eg blar og blar
meg fram og tilbake
langs hyllene
radene, ryggene
er dobbelt så langt
den kvite lyden
drys sakte
gjennom orda
boka
støvet
si stille
rørsle
og
alt som var
står att
som svakt lys
i eit bilete
eg ikkje lenger
kan gå inn i
Innimellom dukkar det opp
perler som skin
med ekstra glans:
Augeblikket
Tida
det tar
å tilgje
Her grev pensjonisten djupt
i hjartet sitt innerste kammer.
Og finn eit nydeleg dikt som
inneheld alle kjensler som finst.
Mange som har levd lenge
veit og erkjenner at livet
inneheld langt fleire spørsmål
enn svar:
Dei store spørsmåla
om livet og om
eksistensens grenser
overlet eg til
dei lærde eksellensar
Eg strekker berre ut
ei arm i natta
og blir trygg:
Konturen av
din mjuke rygg
Kva er eit dikt? Alle som skriv
grunnar på dette. Det gjer også
Kjell Sørensen:
Ars poetica
Float like a butterfly
vil eg skrive
Flyt sommarlett
tanke over arket
ord som landar i stille
svev
nesten utan tyngd
Og orda skal stikke som ei bie
ord som går inn
utan å bryte stilla
Diktet skal vere
sommarfugl
som berre så vidt
berører verda
eller bie som ikkje
ber om orsaking
*
Ballerinaen
og boksaren
dansar
mellom linjene
Og hunden er med, puddelen Noel, -
kva var vel livet, kva var vel poesi,
utan han?
Puddel
mange har måla ein hund før
seier du -
og apalen står støtt i tunet
snøen er alt skildra
tusen gonger
likevel
går du over golvet
ned dine små, mjuke steg
som om ingen har sett
ei slik rørsle før
eg skriv ikkje
for å finne opp verda
berre for å halde fast
i krøllen bak øyret ditt
når ettermiddagen fell
stilt inn gjennom glaset
ute:
ein gamal sti av dikt
trakka av andre
inne:
potar mot furugolv
eit lite pust
og verda
vert ny
igjen
Boka er ujamn: Fleire dikt er vakre
soloppganger som får skodda i dalen til å
forsvinne. «Meir», tenkjer eg, og les
vidare.
Så er det dikt eg blar forbi, rett og slett
fordi dei ikkje gjev meg noko.
Slik er det med poesi, slik er det med all
litteratur. Og slik vil det vere, tenkjer eg.
I ein sum, dette: Denne boka legg eg ikkje
vekk. Eg vil ha ho nær, så eg kan lesa igjen.
Gratulerer, Kjell!