Krans av åkervindel
tett snødrev i skogen
tenkte jeg
i det foten slo
mot en skjult stubbe,
at jeg må passe meg
for å bli en av dem
som aldri sier unnskyld.
Solskinnsdager og
blomsterenger blir rasert
på grunn av den
manglende evnen
til å si dette
forholdsvis enkle ordet.
Unnskyld!
Derfor øver jeg så ofte jeg kan.
Det man ikke øver på
blir man dårlig på
hvisker speilet
om kvelden
når jeg pusser tennene
hender det jeg humrer
over alle de dårlige
unnskyldningene
jeg har kommet på
for å unngå
å si ordet.
Av flere grunnleggende elementer
for å bli god på unnskyld
har jeg funnet de to viktigste som
viljen
til å gå hardt til verks
med sandpapir
på stolthetens grove kanter,
samt pugge regelen
det er bedre å si unnskyld
en gang for mye
enn en for lite.
Jeg fikk en krans av åkervindel
av kjæresten min en gang.
Vi satt ved havet og studerte
muttheten min
fra henholdsvis utsiden og innsiden.
Unnskyld
sa hun plutselig og satte den
på hodet mitt.
Muttheten min forsvant
i skummet fra en bølge
som gikk i land,
så strøk hun handa gjennom
håret mitt lik
vinden stryker sin
gjennom siva,
og da leppene mine søkte hennes
var hun borte
