(en oppdatert versjon av en tekst jeg nok aldri blir ferdig med)
(Lemuels elever)
Huck kan du kalle meg hvis det er det du vil
og kameraten min kan du kalle Jim
for det er vi som seiler i natt
ikke på en flåta
men på et
neonlysflak
nerrover asfaltælva
og jeg skal holde åra og Jim
som er mjøndøling, skal sitte ved sida av
og holde vinflaskene
og bare de bitre
skal få vin
og vi
er de bitre
Som blåsyra i mandlene
er vi bitre og som humla i ølet
er bitterheten vår
drekkanes
(Gjedda i sivet)
Vi lar ikke tida gå fra oss
Vi holder tida
mellom
oss
lar den sprelle i skinnet fra neonlysflaket
glinsende som ei grønn gjedde
fanga i ælva en morra
med grått regn
og lyden
av
et vak
hengende i øregangen
(Nakne sannheter)
og når vi seiler mot parken
skal unga væra ropt inn og lyset fra flaket vårt
skal falle over savna skolesekker og sørgende sprøytespisser
over forlatte elskere og forelskede lattere
og hvalsangen
fra parkens pulserende trampoliner
skal dirre i sinna våre
og jeg skal ikke
si noe og Jim
skal ikke si noe for kanskje
er skyggene våre der inne et sted
og søker etter sannheter i dop og drømmer
og skjult av mørket under Shellskiltet
skal de føle trøkket
av en kveld som ennå ikke
har kledd på seg
kalenderen
(Ismael undrer seg)
der skyggene våre
skal omfavne
ei mor og en unge
og hu skal ha døffel og skulderveske
og ungen skal væra sliten men glad for å se mora si
og sammen skal de entre bussen og sette seg
og ungen skal se på mannen
ved siden av dem
og spørre
mora
kan jeg
bade i brønnen
er den mannen pappaen min
for alltid har en far sendt ungen sin ut i mørket
på armen til ei flyktende mor
og ingen ørken er større
enn den som vokser
i sinnet
ingen sanger
er sørgeligere enn de
som synges på en gesims
og ingen tanker tyngre enn de som må tel
for å måle bredden i en logisk brist
(Hagar på bussen)
for hvem kjenner sannhetsverdien av brukte bussbilletter
Hvem ser henda på rømmen i døffellommene
sitringa i setene, tellekantene i stemmene
sorgens slipesteiner og krafta
som drar dem
(Kunnskap før kunnskap)
men flaket
dirrer mellom oss
og ælvene vokser under oss
og skyggene våre
hoier vi ombord
igjen
og ser at noe
er etter oss
som også er foran
men i natt vil vi ha vin
bare vin og vi drekker oss videre
nerrover asfaltælva
Gjennom bakevjer og stryk
forbi mørklagte biler og feilparkerte
framtidsvyer til flaket pakker seg sammen
så ikke engang sannheten
får plass der
og vi
pakker det ut igjen
og pakker Park Dancing ut igjen
Seinpubertetens seierspall pakker vi ut
og plasserer som et tempel
av tid
i dronningen av Sabas rike
der kroppene våre igjen skal møtes
i køens flommende forventninger halv sju
eller så med lommene brennende fulle
av tredve kroner og en
tipakning
(Synaptiske møter)
under den glitrende kula skal øya våre glitre
og ølet skal glitre med
og kroppene våre
skal fylles
av øyeblikk vi greip
eller tente vi i stedet en røyk eller kjøpte en øl
og kom vi oss noen gang ut på gølvet
I wanna be your lover, baby
I wanna be your man
eller nerrover trappa til bowlingen og suget
fra langbord med duker
av grå
sigarettrøyk
(Bitre blomster)
Hva fikk vi der nede
annet
enn den bitre
smaken av humle
en tidpakning av magre minutter
sultne munner i en krok og hendenes famling
i det forjettede fang
før blomsten i panna, bøtta i brøstet
og bardamas brøl gjennom bråket
Ække spiseplikt
her!
(Drømmen om Kanaan)
Mens jeg sto i døra
hand i hand med
et håp og var øverst på pallen
før jeg skjønte det var mi eiga hand jeg holdt i
hadde du sett hølet i horisonten, Jim
Hva var det som sendte
sjela di nerrover
nattemørket
Du som anla rundkjøringer i alle blindgater
og manøvrerte skuta di etter
stjerner
og striper
i mørklagte fotgjengerfelt
Du, som brente bruene dine før de blei bygd
Hvor vil du flaket skal styre oss i natt
Hvilken brønn skal vi ta peiling på
Hvilke djup vil du
vi skal lengte
etter
(Aske)
når flaket tar oss videre
til ei branntomt av svidd fortid
og forfalska framtid der vi begge er skyldnere
I skinnet av et neonlysflak er vi sakesløse skyldnere
Foran teateret som bøyer seg i mørket
bøyer også vi oss i mørket
Var det her vi brant
sjelene våre
Var det her vi gikk
fra konsertene
for seinere
å bli
salige i blodet
(Ild)
Det var her
jeg så deg skjælve, Jim
foran den nedbrente kjærka der dørene skal knirke
og åpne seg og ingen skal komme ut
og ingen sleppe inn
bare bildene
av alt
som brant og tida det tok aldri
å kunne rømme fra
flammene
De er mindre nå
Bare skjælvingene dine er større
(Utsikt fra tredje losjerad)
men neonlysflaket hadde ikke vært neonlysflaket
hvis ikke dét hadde åpna seg og sleppi oss inn
og gitt oss vin ved alterringen
og latt Jim løfte teateret
levende mellom oss
la lysekrona med sine tusen
diamanter
sprake
gjennom pupillene våre
og røde plysjstoler klø så intenst mot låra våre
at vi ikke orker mer
men må ut igjen
(Tre i byen ved to av dem)
til asfalten
som bøljer under flaket vårt
og tida som bøljer mellom henda våre og trikken
som gråter sine elektriske trolleytårer
som skyggene våre skal samle opp og bære mellom seg
som var de drueklaser fra Esjkoldalen
eller ei ølkasse, på vei
mot Bleeding -
(Dansen på diskuteket)
Bleeding, tankesprangenes forblåste tabernakel
Det skeive tårn i Babel
Stedet hvor sola alltid sto i zenit
der skjeggete Marx så på glattraka Mao
og glattraka Mao så på pistrete onkel Ho
og onkel Ho
så på ølkassene
de to under trappa og den ene
på vei dit skyggene våre også er på vei
for å bli som de andre
der inne
rødebli høye
og kloke
på korsang og mørk materie
Der gesimsen er blitt dansegolv for don Quijote
og vindmøllene har fått løpetid,
de løper fra livet
og ned
og vi etter dem
(Rød rev)
mot rommet under trappa
der løpesedlene ligger i ett hjørne
Jim i et annet
Og døffeljenta er også der
hun drikker øl
av samme flaske som han
men vil bli høyere
og må ut
for ingen får røyke rev på Bleeding
ingen stein får falle
over dansere
på
fløyelsføtter
(Astmatisk avskjed)
De går ut
over dem skal varmen snart skrus opp
veggene gløde
og dansende føtter bli grytekokt
til skyer av damp
fyller rommet så skjeggete Marx
knapt ser glattraka Mao
og pistret onkel Ho
og skyggene
våre
får pustevansker og må ut og bare
de helligste hellige
blir igjen
for å danse
dansene sine
på stadig smalere gesimser
(En sjømann)
Mens Bleeding blør seg bleik og blir borte
skal de skipbrudne blåse seg ut
og vekk og videre
sultne på nye
sekunder
skal de finne ei skute
Cutty Sark, med seidlene som seil
har den gått på grunn i ei gate
der passasjerene har bindi seg
til mannskapet og mannskapet til masta
skal malstrømmen dra skuta
med seg mot djup
djupere
enn sjøl flyndrene
fant det for godt å fantasere om
og den store hvite hvalen skal være der
og ha Jona i buken
og Ahab på ryggen og én skal bli værende
og den andre spyttes ut
på tørt land
(En flyktning)
Noen gråter og vil ut
og Jim gråter og vil inn
og jeg gråter også
og duene gråter med oss
og flyr over huene våre
med nebb
så smale som sprøytespisser
mens flaket vårt
rister og dirrer
og vi må holde oss fast og Jim
må jeg holde enda fastere
og bare tida må jeg sleppe
(Ved brønnen)
For skyggene våre er tilbake nå
de vil møte oss ved brønnen i Be'erseba
hos de vakre, hvithåra gamlingene
hvilende under varmelampene
på vei til begravelsesbyrået
og den gulløyde gamle kjolemannen
med sol under neglene skal også være der
med kebab og grønne
jalapenjospikker
(Slektsang)
og foran seveneleven
skal en bard synge sangene sine
og ingen skal snu seg bort
eller bli stående
for også
dette
må vi tåle
i denne siste natta
som fortærer oss med en sult
vi ikke forstår
(Hallvards valg)
men mørket
har blitt for trangt og torvet
for tungt og far min kan væra her eller
sitte inne og jeg vikke møte han og vil videre
men Jim har sett steinmannen og skjælver ikke lenger
øya hans glitrer mot sankt Hallvard
og sankt Hallvard vinker med åra og sier
"Jeg kommer, Jim, jeg kommer"
Og det skal væra lys
på torvet
(Flakets fire ansikter)
og vi
skal væra lyset for de mørkøyde
og vinen for de tørste
og bøljene våre skal vaske fortauet reint
og torvet under oss skal duve
så gjengen
som er på vei for å brenne lyset sitt i nok en nattklubb
skal svaie over brusteinene og må holde
seg fast i hverandre og kjenne
at det bare er hos
hverandre det
er hold
og de skal aldri glømme
denne natta
I skinnet fra et neonlysflak skal de holde
i hverandre og gråte for hverandre
og verden
(Fra folk til folk)
og vi
skal se det
vi skal styre flaket vårt mot dem
og det skal glitre
og lyse som sjela til en engel
men vi er ikke engler
bare folk
og Jim
som er
mjøndøling
skal strekke ut ei hand
og det lysende flaket skal folde ut
sitt eget bankende hjerte og omslutte oss
og dem og alle
som seiler
over brusteinsbøljene denne natta
skal seile sammen
i glansen
fra et neonlysflak
(Mot Huseby)
Steinmannen har dratt båten av skjæret
Den kommer mot oss
av mjukeste granitt
skal han strekke ut ei hand
og løfte Jim ombord
og Jim skal se døffeljenta i bakskotten
og sette seg hos henne
dunkende døffelhjerter
skal slå
skuldervesker
svinge og møllesteinene
skal væra løfta
fra nakkene deres
når sankt Hallvard ror steinbåten
nerrorver asfaltælva mot Lierstranda
mens gnistene
danser om båten
som morild i nattemørket