Det tredje siste hundehuset Håvard H lagde
fikk en annen farge enn han hadde sett for seg bare få dager før det sto ferdig.
Han kom på, en natt han ikke fikk sove
på grunn av fantomsmertene i bena,
at han aldri hadde laget et lilla hundehus før.
Hundehus skal ikke være lilla hadde han tidligere ment. I alle fall ikke mørk lilla.
Det hadde også andre han hadde snakket med
vært enig i.
Men nå som det i følge legen, og hans egen magefølelse, nærmet seg slutten, hadde tanken på å gå ut av livet uten å ha laget et lilla hundehus blitt mer og mer forstyrrende.
På samvittigheten hadde han tross alt over
fire hundre hundehus, og at ikke et eneste av dem var lilla kjentes rett ut sagt for ille.
Det tredje siste ble derfor lilla.
Mørk lilla!
Det nest siste hundehuset Håvard H bygget,
var det vanskeligste av alle hundehusene han gjennom sine snart syttisju år som menneske på Jorden, hadde laget.
Det var til en Grand Danois og krevde derfor betydelig flere materialer enn normalt.
At bestilleren av huset dessuten ville ha buet inngang med et lite overbygg og portiko, gjorde ikke jobben enklere.
Her måtte det tenkes nytt. Noe Håvard så
humoren i, med tanke på at det meget snart
ikke ville være mer å tenke på i det hele tatt.
Smertene var dessuten kneppet verre nå
enn da han arbeidet med det forrige huset,
og de smertestillende medisinene trengtes
i større doser, om fokus på arbeidet skulle være mulig.
Huset måtte dessuten ferdigstilles utendørs, da han i grevens tid kom på at den doble døren ut av verkstedet, ikke var bred nok til at det kunne fraktes ut i ferdig montert utgave.
De siste tre dagene, jobbet han derfor ute under en stor presenning i hagen. Av sin eneste sønn, Miguel-André, fikk han hjelp til å feste søylene i portikoen, da verken å stå i gardintrapp, eller legge seg ned på bakken, var fysisk mulig
for kroppen hans.
Det siste hundehuset Håvard H bygde, ble aldri ferdigstilt. Veggene, som møysommelig var skåret til på saga i den lille verkstedsbua bak huset, var riktignok klare til å settes sammen. Takplatene med shingel likeså.
Og et helt nytt spann rødmaling var kjøpt inn.
En urolig dragning i tankene hadde alt dette
til tross, ført til at Håvard besluttet
å ikke skulle ferdigstille huset.
Den sosiale angsten han hadde slitt med siden ungdomstiden, sørget rett som det var for
at han begynte å filosofere i retninger psykologen
han gikk til for mange år siden, hadde advart ham mot.
Samtidig som han kjente på en dyp takknemlighet
over å ha viet sitt snart ferdiglevde liv til hundehusene,
kjente han nå at det gnagde et sted inni brystet
hver gang tankefuglene landet
på at omgangskretsen nok hadde vært større
og hans sosiale initiativ flere
om ikke tvangstankene støtt
hadde tvunget ham
til å måtte starte alle setninger med
økseskaft,
samt et selvpålagt forbud mot å si
ordet er,
med påfølgende fire slag mot egne tinninger
når han glemte seg ,og likevel sa ordet.
Nå kjente han på en bitterhet mot noe
eller noen,
og som en slags hevn
mot denne bitterheten bestemte han
at ingen
mens han ennå var i live
skulle få gleden av å si
at han hadde lagd
sitt siste hundehus