Diktkammeret stoppar ikkje opp sjølv om me har halde på i 25 år! Tvert om, så held me det gåande i kjent stil, med nominering av dikta som er skrivne og lagt inn her i løpet av iskalde januardagar.
Og igjen, me opplever at det vanskelegaste er å korta ned langlista og ta bort svært gode dikt som kunne ha fortent å vorte løfta fram saman med dei me har landa på som dei nominerte!
Eg håper denne teksten vert ei respektfull og begripeleg innleiing til dei nominerte, skriven som den er i ei salig blanding av feber og smertestillande. Det har vore ei udiskutabel glede å stadfesta at me kan finna verkeleg gode og varierte dikt blant januardikta; eit dikt som løyser opp tidsopplevinga sin lineære struktur, eitt som mellom anna handlar om sedimentære ordarter, eitt der himmelen knirkar som ein gammal heis, eitt som prøver å putte "eg elskar deg" tilbake på tuben og til slutt eitt der poeten river sine forfedrar sine vardar for å byggja sin eigen!
Det finst nokre felles grunntrekk i desse dikta,
men kva dei er for nokre, kan de grubla på sjølv.
Skriv på! Hugs at februar er ein månad der dikt har ein tendens til å ta deg i handa og leia deg inn i ukjente rom...
***
For passasjerenes skyld
Far døde om tre år, det vil si
da er jeg like gammel, om jeg ennå lever
Mor og far er så stolte
når jeg blir født, den første av fem
og de er stolte av sin nye bil, og av
at den er laget på en flyfabrikk
Jeg ser en film fra den fabrikken
fra det samme året, det kunne vært den bilen
Ekstra tykke stålplater, sier kommentatoren
for førerens og passasjerenes skyld
Forhjulsdrevet vinterbil, sier han
med is og snø mellom linjene
Det er vinter, og far
tar en snarveg på veg hjem fra jobb
Den går på isen over det lange vannet
mellom militærstedet og mormors hus
der vi bor alle sammen
Isen er tykk som stål
Den bærer bilen, med oss alle inni
Den bærer vintrene når vi fisker røye
når vi går på skøyter
Og den bærer militærhelikopteret
som lander ved mormors hus
Piloten vil besøke tante
og gifter seg snart med henne
Så flyr de, så blir de skilt
Og tante reiser til sjøs, til Asia og
kommer hjem i en hvit konkylie
Isen bærer, stålet i bilen bærer oss
Ennå bærer isen det jeg ikke våger
Jeg bærer så godt jeg kan
mine egne biler, mine egne barn
Isen er ingen snarveg, for livet tar tid
Jeg er så stolt av datteren min
når hun tenner stearinlyset om kvelden
Som liten gutt er jeg alltid så redd
for høye lyder, for store flammer
for fyrstikkene jeg aldri tør rive
for tynn is
for konkylier
uten tantes myke stemme
Jeg er så redd
for å smelte, for å brenne opp
for å bli en skygge på en vegg
som den på et bilde fra Hiroshima
Skrive av Ole Horvli
*
Dette er nesten ikke et dikt
Dette er nesten ikke et dikt.
Det leter ikke etter poesi
der livet kinner språket tykt
Dette diktet forsøker ikke
å vekke deg
med en tung hånd på skulderen.
Det vil ikke tatovere en tåre
i øyekroken din, eller et smil
i munnviken.
Dette diktet bærer ikke
ordene opp
stigen til timeteren. Det tvinger ikke
språket til å dødse, for å se
smerten rive det i filler
i møte med vannflaten.
Dette diktet vil
bli en slagdrill
når det stiger fra pixlene.
Gå løs
på sedimentære ordarter.
Sette
hardt mot hardt. Ord
mot ord. Sprenge frem
luftlommene der inne. Lufte
ut. Kjenne
stanken av forakt drive
bort fra hver pore i kneisende
ordmassiver. Lokke
lett snø ned
over alt det hoggtannskarpe.
Dette diktet vil
be
isen stige, slipe ned
og etterlate
bølgende morener,
tålmodig ventende
på nye vekstlag.
Skrive av Sumeren
*
En fremmed nøyaktighet
Jeg hadde lommene
fulle av klokker
men bare en
virket
den tikket bare
når jeg så
bort
Jeg prøvde
å si navnet mitt
men bokstavene
falt fra hverandre
og regnet
begynte å falle oppover
dråpene
samlet seg i skyene igjen
og himmelen knirket
som en gammel heis
Skrive av BjørnM
*
Sjølv om eg ikkje så glad i det
I dag elskar alle alle
ungane elskar dei vaksne og
dei vaksne elskar ungane sine
«elskar deg» seier dei
til guten eller jenta si
før dei fortar seg ut
av barnehagen
Sonen min har og byrja å elska meg
når eg kjem for å sei god natt
og pakkar dyna rundt han
«elskar deg pappa» seier han
og det nyttar kkje å svara med
«eg er glad i deg og»
når elskar deg fyrst har blitt lagt
på nattbordet
Eg saknar tida då «gla i deg»
var godt nok til kvardagsbruk
då me visste at det låg meir bakom
enn det som vart sagt
det kjende me
det låg i lufta
kanskje hadde me meir luft før
kring orda
då «elskar deg» var juleduken
sølvbestikket
findressen
vendepunktet
motet eg tok til meg
augneblinken eg aldri gløymer
Å putta "elskar deg"
tilbake i tuben att
blir ikkje lett
no er det der ute
i fritt omløp hos familiar
barnehagar og vener
og eg må vel berre læra meg
å bruka det oftare
sjølv om eg ikkje er så glad i det
Skrive av Meyer
*
Engler og langdistanseraketter (rev.)
Du reiser deg opp fra snøengelens skygge.
Børster av deg barnet og alle somrene du
var indianer og slapp sommerfugler ut av
Norgesglasset. Trasker videre i snødypet.
Drikker dårlig sprit under store eiketrær i
dunkle byparker med hendene knytt og
blikket til en såret kriger. Du hører
dommedags klokken slå. Det er fem
minutter igjen til midnatt. Minkende
ozonlag og truende langdistanseraketter
legger seg som klamme hender over
brystet ditt. Men du vet du har et liv å leve.
Du klatrer dine forfedres fjell. River deres
varder og bygger din egen. Klokken er to
på tolv. Du begir deg ned igjen fra fjellet.
Bærer dine foreldre over kirkegulvet
forundret over menneskekroppens
uutholdelige letthet mens du ser deg selv
fra oven. Musklene er koblet fra og hjernen
er et overbelastet kretskort. Et dikt vaker
like under overflaten. Du rykker til og haler
opp en vakker linje før du selv glir inn i
vannspeilet. Tiden er en lysrefleks. Det
slutter å snø. En engel begynner å ta form.
Skrive av Vidar Kolås
***
I juryen Ken Rune Birkeland Hansen
og Helge Torvund.