vanter
i trærne
og det er din sang
men ikke dine trær
for de tilhører skogen
og sånn går den triste
sangen
helt for seg selv
ned til vannet
som ikke en gang
rekker himmelen
til knærne
men øynene
har jeg etter deg, sies det
og hendene mine
fortsatt varme
i vantene du har strikket
