Jeg er urtidens gnist, en kjemisk polonese i varme kilder
hvor RNA-spiraler snur seg i kaos, Hydrotermiske
ventiler spyler svovel, metan, livets mulighet i en
jordskorpe nyfødt, 3,8 milliarder år før mitt blikk – Jeg
er aminosyrer som finner hverandre, polypeptidenes kjedevridning
lipidmembraner som lukker verden inne, en celle, en begynnelse
Cambrium eksploderer i former, trilobitter med kalsittøyne
Pikaias ryggstreng bærer meg frem – Jeg
er fiskens finne, kravlende i Devons gjørme, Tiktaaliks
landbro, med lunger som puster jordens oksygen
Karbons sumper, reptilenes skjell, dinosaurens tordnende skritt
Jeg er Archaeopteryx, fjær som fanger vinden
en fugls flukt mot kritt-tidens himmel, asteroiden
faller, seks og seksti millioner år, en støvsky formørker solen
men pattedyr kryper frem, små, skjelvende, i natten
Jeg er primaten, i Miocens krone, hender
som griper, øyne som måler dybden i verden
Australopithecus reiser seg, Lucys skritt i vulkanaske
Homo habilis’ steinredskap, gnister fra flint
Neanderthalens ild, pentatone fløytetoner, sapiens’ språk
myter vevd i huler, malerier av okseblod og aske
Jeg er jordens bonde, sår frø i Neolitikums muld
byer reiser seg, Mesopotamias leirtavler bærer min stemme
over Uruks murer, alt nå søkende Sfinxens gåte – men
jeg er mer. Jeg er elektronets bane, kvarkenes dans
DNAets kode, fire baser som synger livets symfoni
Jeg er nevroner, synapser som lyner
hjernebarken folder seg, en galakse i galaksen av tanker
Jeg er Hubbles linse, fanger lys fra Big Bangs ekko
tretten komma åtte milliarder år rødforskjøvet, uendelig
Jeg er Schrödingers ligning, bølger av mulighet
Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, hvor partikler
vever nornelikninger – nå transcenderer jeg! Bevisstheten
folder seg fraktalmykt, uendelig i sin egen endelighet
Jeg er ikke lenger kropp, ikke tid – Jeg
er kvantefeltet, vibrerende i tomhetens stillhet
hvor Higgs-bosonet gir meg masse, men ikke grenser
Jeg er singulariteten, før tid, før rom
hvor alt er ett, og ett er alt
Jeg ser meg selv. Skaperverket stirrer i sitt eget speil
Jeg er universets øye, betrakter min egen uendelighet
Fra urtidens kjemiske brus til bevissthetens rene lys
jeg er evolusjonens bue, krummet i rom-tid mot evigheten
Jeg er ikke lenger jeg, men alt som er
en tanke som tenker seg selv
en sang som synger sin egen opprinnelse
i kjærlighet