Poesiens vrengjebilete
FINN ØGLÆND
Låglandssongar
SOLUM BOKVENEN 2026
Også diktsekvensar frå endelause vandringar i Stavangers gater kan vere underhaldande.
-
Bokmelding skriven av Sindre Ekrheim,
som er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
-
Finn Øglænd debuterte med Det opplyste landskapet i 1983. Då diktboka Poesi er for desperados kom i 2001, hadde det skjedd ei tydeleg vending i skrivemåten til poeten, som han med nokre variasjonar har halde fast på sidan. Øglænd skreiv etter dette ein type antidikt, eller negativ poesi, i tradisjonen etter den chilenske poeten Nicanor Parra. I nordisk samanheng kan poesien også minne om den svenske poeten som går under akronymet UKON, Ulf Karl Olov Nilsson.
Men Øglænd er mest seg sjølv, jamvel om det lyriske eget ein møter på overflata, verkar likeglad og høgst tafatt, driven av ei fundamentalfornekting av alt og alle, inkludert det lyriske eget sjølv: «Eg tvingar meg sjølv til å vere ein norsk poet./ Eg får ingen prisar./ Eg blir ikkje folkekjær./ Eg blir mindre og mindre interessert i poesi.»
Men fornektinga slår gjerne om i ei meir eller mindre skjult stadfesting. Og trass all fornekting kan dikta unntaksvis hylle og prise: «Eg likar steinens upersonlege stemme og måten den avviser/ moglegheita for å flyte i vatn.»
Låglandssongar byd på mange overraskande, ja, komiske og underhaldande sekvensar og formuleringar frå eit liv som sleper seg langs asfalten på endelause vandringar gjennom Stavangers topografi og gater. «Eg skal aldri noko viktig./ Eg orkar ikkje viktige ting./ Eg er glad for å sleppe viktige ting», er ei nokså typisk utsegn frå det lyriske eget som uavlateleg sjølvdetroniserer seg.
Nokre av slike viktige ting poeten ikkje orkar, må vere byen Stavanger, «dei svarte og gråe SUV-anes by», og 900-årsjubileet byen feira i 2025. Sjølv om eget skriv at «Eg kjenner deg ikkje, og du kjenner ikkje meg» om byen, så blir det verande: «Passet mitt er enno ikkje utgått, men eg skal ingen stad.» I eit dikt vert poten Obstfelder transportert inn i eit moderne 2000-tals Stavanger: «Og Obstfelder prøver å treffe ei dame på Tinder, men dei/ skjønar at han er koko./ Han har for låg inntekt og for sliten dress.»
Skrivemåten til Øglænd gjer at både bilete og vrengjebiletet vert representerte. På sett og vis utviklar ikkje det poetiske universet til Øglænd seg frå bok til bok, og det kan sjå ut som om poesimaskinen hans berre kvernar fram dikt etter dikt, fulle av lågt liv, aversjonar og fornektingar. Slik er det ikkje nødvendigvis, for her handlar det om å byggje vidare på skrivemåten. Og det er interessant å sjå at særleg éin tekst, «Tananger-minne», bryt med dei andre dikta, for her kjem så å seie eit utvitydig barndomsminne fram, sjølv om det handlar om modernitetens rasering av omgivnadene og levevegane. Ja, om alt er gale, så er det noko som vert utvitydig fiksert som viktig: «Eg drøymer om heimegarden og heimebygda, på Jåsund./ Alt skjer der.»
***
helge t