[Heim]  og sorter  

DIKTKAMMERET

Velkommen! Diktkammeret har sidan 6. februar 2001 vore eit ope forum for dikt ('Meir om Diktkammeret' under). Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet. Frå 2025 blir månadens dikt og eit intervju med månadens poet publisert av Bokvennen Litterære Avis i spalta Eitt nytt dikt, Diktkammeret er for dikt. Krenkande eller ufine innlegg vil bli sletta. Vil du bidra til drifta? Det kan du! 

Eldre


Meir om Diktkammeret

Frå 6. februar 2001 til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet, og fram til 31. august same år låg det på Dagbladet.no. Den epoken er over, men Diktkammeret lever framleis, no som ein sjølvstendig nettstad, på diktkammeret.no! 

Diktkammeret vart den 07.03.2017 stifta som sjølvstendig juridisk person med det formål vidareføre drifta av ein open, nettbasert skriveverkstad for poesi under namnet Diktkammeret. Foreininga Diktkammeret skal etter vedtektene ta seg av drift og administrasjon av skriveverkstaden Diktkammeret (diktkammeret.no), inklusive diktlærarverksemd, juryarbeid og tekniske oppgåver, vidareutvikle verkstaden og arbeide for finansiere drifta og utviklinga på måtar som er foreinleg med føremålet.

Organisasjonsnummer: 918742700
Bankkontonummer: 3930 06 27904
Kontaktadresse: post@diktkammeret.no

Sjå også:
Helge Torvunds leksjonar
Kammerpoetar som har debutert
Å våga seg ut i ord (Diktkammeret ti år)

Om brukarnamn

«Blånick» og «svartnick»:

Nick med link er innlogga bruker, utan er anonym (uregistrert) brukar. Logg deg inn med brukarnamn for å unngå at andre misbrukar ditt nick. Det er gratis å registrere brukarkonto:

  • Dersom du vil ha brukarkonto, og ikkje har hatt det før, vel du «ny brukar» i menyen.
  • Har du gløymt passordet ditt, eller vil bytte det av andre grunnar, kan du bruke «gløymt passord» i same meny.
  • Har du hatt ein brukarkonto før september 2015 og rett e-post-adresse var registrert i profilen, kan du få tilgang til denne dersom du hugsar anten brukarnamn eller e-post-adresse ved å klikke «aktiver brukar» i menyen.
  • Dersom det sistnemnde ikkje fungerer, har du truleg registrert feil e-post-adresse. Ta i så fall kontakt.

Innlegg som bryt med spelereglane kan bli sletta.

Sjekkliste ved kommentering av dikt

Før du postar, tenk gjennom dette:

  • FANGAR MERKSEMDA: Kva er det ved dette diktet som fenger deg eller gjer deg interessert i utgangspunktet? Fint å starte med i den positive enden: Er det noko som rører ved deg emosjonelt her? Verkar innhaldet inspirerande, oppløftande, eller set det deg i ei melankolsk stemning. Er det noko ved språkbruken som fascinerer? Er tittelen pirrande?
  • SPRÅK: Er heile diktet eller deler av det prega av friskt og nyskapande språkbruk? Eller er her klisjear som kunne vore bytta ut med meir spennande formuleringar? Er diktet gjennomført, eller verkar det som inspirasjonen og den spreke språkbruken dabbar av? Er det ord du stussar på? Ting som blir så kryptisk at du fell ut av diktet? Det er lov å seia ifrå om det, då poeten ofte kan bli blind for lesarens perspektiv, og me er her for å vera nettopp det og gje uttrykk for det: lesarens perspektiv.
  • VERKEMIDDEL: Ser du bruk av verkemiddel som overraskande biletbruk, effektiv linjedeling, fin rytme, rim, klang? Eller ser du opplagte mulegheiter til slik bruk som ikkje er utnytta optimalt? Sei ifrå! Haltar bilde eller symbolbruken i diktet?
  • KOMPOSISJON: Har diktet preg av å vera ein heilskap, eller er det for sprikande, for lite samanhengande, for mykje prega av å vera sett saman av ulike notat, eller av to ulike dikt? Er språkbruken gjennomført eller inkonsekvent, og då ikkje bare ortografi og grammatikk, men òg språktonen, talekjelda; kven snakkar til oss her?
  • ASSOSIASJON, eller lesetips: Er det ting ved diktet som får deg til å tenkje på andre dikt eller spesielle poetar som er inne på liknande tema, teknikk eller som er litterært i slekt med det aktuelle diktet, og kan ha interesse for den som har skrive det?
Send inn mitt dikt Gi meg ei utfordring!
INNKOMNE INNLEGG:
 
 
 
 




Tittel
Teikn
Av
Tid
Vist

  • Skrive av hawktalk og vist 5 gonger. 

    Huset i nord

    I en
    høst kjører
    han bilen mot nord

    en
    roadmovie
    gjennom vide
    landskap

    huset
    ved innsjøen med alle
    løvtrærne og den store
    glassverandaen og pianoet
    i den lune stuen

    all
    melankoli samles her
    hans far er syk og i hvert
    løvfall forsvinner en tone

    han blar
    bilder av barndommens
    somre
    nipper rødvin med en
    velkjent aroma av skogbunn
    og synger en sang

    om å
    legge ut på en
    highway



    hawktalk
    5
     

  • Skrive av Anette A. og vist 16 gonger. 

    Til minne om skog

    Opprevne rotvelter gaper mot himmelen
    som galaksehjul på skjeve.
    Her vokste myrulla ved bekkefaret,
    lyste trolsk i sommernatta.

    Der fantes blåbærris, klokkelyng,humlesnurr.
    Barnelatter om våren,bærplukkere om høsten.
    Der borte ved myra jaktet reven på tranen
    med brukket vinge.
    Husker du?

    Så alene i solskinnet er de døde.

    Nå yngler froskene
    der hvor vannet samler seg om våren
    i de dypeste traktorsporene.



    Anette A.
    16
     

  • Skrive av Olaf A og vist 5 gonger. 

    Bror

    Takk bror,
    for gode ord!
    Takk for at,
    du akkurat,
    er meg nær,
    når eg treng deg her!

    Født på eit anna kontinent.
    Men, stopp bror, vent!
    Født av ei anna mor.
    Likevel, er du min bror.

    Bror i nord.



    Olaf A
    5
     

  • Skrive av Olaf A og vist 4 gonger. 

    På tur

    Av og til
    er det
    godt
    å skru av
    radioen.

    Bare gå
    for seg sjølv
    og høyre på;
    ingenting.



    Olaf A
    4
     

  • Skrive av filoSofie og vist 19 gonger. 

    Månen henger skeivt i natt



    kanskje har vinden rugget på den
    sunget en vuggesang
    og veltet den på rygg
    mens skyene fløy flirfulle forbi

    eller har den bare tatt seg en tår
    over tørsten, uten at den enda er full?
    gamle måne
    har du mistet kontroll?

    Joda, du fortjener en hvil
    men pass deg
    kom ikke lavere mot Piggtind
    for den er skarp i kantene

    kanskje kan den spidde deg
    hekte deg fast
    punktere deg og
    rive deg i filler







  • Skrive av Mamag og vist 15 gonger. 

    Farsdag

    Våkner av klokkeradioen klokka sju.
    Søndagen hvisker i huset,
    jeg lar pekefingeren gli under ordene i oppskriften,
    igjen og igjen.
    Ikke glemme gjæren denne gangen.
    Ser stolt på bollene som hever i ovnen.
    Like etter ligger de glovarme og venter,
    mens jeg teller strøkne måleskjeer
    og tømmer dem forsiktig i filteret.
    Heller i akkurat så mye vann som mamma har lært meg.
    Trakteren putrer og
    jeg vokser noen millimeter.
    Knappen lyser som øynene mine,
    mens jeg gjør brettet klart med boller og kaffe,
    lister meg ut av kjøkkenet, ut på gangen
    og åpner soveromsdøra med et smil om munnen.
    Går bort til hans side av sengen:
    «God morgen, pappa!»

    Skynder meg ut av rommet.
    Setter det urørte brettet fra meg på benken,
    ser at trakteren fortsatt lyser.
    Tar med bollene og lar kaffen stå igjen.

    Bollene klumper seg i magen.



    15
     
  • Aasensteen
    6
     

  • Skrive av Oddbjørn Aardalen og vist 19 gonger. 

    Vi har ikkje store tre (r)

    Vi har ikkje verdskjente skaldar.
    Jentene våre dreg når dei er giftelystne.
    Eg har kvilepuls under femti.
    Eg har gamle vener og gamle klede.
    Eg let som eg er interessert i politikk.

    Men det er redsla for tronge rom.
    Det er andletet til Gud.
    Det er lengten som ligg åpen ikring meg; som
    held fram med å kome inn i dette romet
    trass i alt strevet mitt.

    Mest av alt er det sorga over hunden
    som døydde for seks år sidan.
    Han lærte berre å vere gjennomsnittleg,
    men når eg sørgjer,
    er tankane kledde i svart,
    og i morgonar av melankoli
    sit støvet ved senga
    og gjev labb.



    Oddbjørn Aardalen
    19
     

  • Skrive av svend muhrer og vist 16 gonger. 

    til isen på en sølepytt

    isen ligger blikkstill på fjorden
    over det blanke brilleparet på nattbordet
    henger en due, som en engel
    av silkepapir og glitter

    klokka i stua slår to slag
    det ene for borte
    det andre for veit ikke
    og jeg spurte henne

    om hvor lenge
    var igjen
    men borte var alt
    i hennes hånd

    og jeg ser henne for meg
    tegne vinger i lufta, som på et bilde
    noen hadde rasket sammen
    til en slags fugl



    svend muhrer
    16
     

  • Skrive av kim erikzen og vist 20 gonger. 

    akrylmunn

    de kommer ut av sine hus
    og leiligheter
    går til sine biler og kjører avsted
    i sitt eget land
    til sine forskjellige byer

    en liten fugl tenker kanskje
    gule blomster nå som det er sol
    men også
    en snømann setter spor
    etter seg i snøen

    ruller, ruller av mikrofiber, akryl, som ikke bare
    maler alt svart/hvit
    er vannløselig, akkurat som snø
    og spor, akkurat som det var
    i går, eller snart, en dag

    parkerer de igjen sine biler, der de sist fant dem
    går inn i sine hus og leilgheter, og ber
    egentlig bare om å få være i fred, litt som løv
    i allefall samme farge, og noen roper
    det snør, det snør!






    kim erikzen
    20
     

  • Skrive av BjørnM og vist 14 gonger. 

    Den gamle mannen og andre forsvinninger

    Den gamle mannen
    holdt en kopp mellom hendene
    i koppen
    lå det lag på lag med ord

    av og til løftet han koppen
    mot munnen
    men han drakk aldri
    han sa at ordene
    måtte få bli der de var
    for ordene mister sin mening
    om man svelger dem

    den gamle mannen fortalte
    at jorden ikke alltid
    hadde vært rund

    da han var liten
    hadde den fire hjørner
    og i hvert hjørne
    levde det trollmenn
    som voktet over alle
    ordene på jorden

    han lot tankene gå tilbake i tid

    da han var tjue
    trodde han at kjærligheten
    var en dør

    da han var førti
    trodde han den var
    et rom

    nå vet han
    at den er et vindu
    som står åpent i et hus
    ingen lenger bor i




  • Skrive av Olaf A og vist 13 gonger. 

    På stranda

    Eg gjekk i dine fortspor,
     mine, av din ved sida av dine,
    bortetter den kvite sanden.
    Spora stod der,
    som eit far etter oss to,
    heilt til den sjuande bølgja
    kom farande
    og fjerna alle spor



    Olaf A
    13
     

  • Skrive av Olaf A og vist 19 gonger. 

    sola

    i aust stig sola

    gjer oss varme vindar

    og lys og alt liv



    Olaf A
    19
     

  • Skrive av hawktalk og vist 21 gonger. 

    Populus tremula Erecta

    Et fredelig
    asketeppe henger over
    mitt hode flytende som Ganges
    i en hinduhimmel

    søyleospen
    knirker giktisk og er
    en stumtjener uten frakk

    fra
    vinduet i mitt øye
    ser jeg min første banansplitt
    på Studenten bli massakrert av
    en skjære på plenen




    hawktalk
    21
     

  • Skrive av Beautë og vist 22 gonger. 

    Namnet ditt

    I dag høyrde eg namnet ditt
    Eg høyrer det ganske ofte
    Fleire gongar i veka
    Likevel traff det meg i dag
    Traff meg hardt i dag

    I dag høyrde eg namnet ditt
    Eg måtte ta meg eit augonblink
    Eg måtte ta nokon djupe pust
    Det kjendest som om verda stoppa eit sekund
    Før ho plutseleg blei veldig høglytt

    I dag høyrde eg namnet ditt
    Dei skjønnar ikkje
    Du skjønnar ikkje
    Du øydela humøret mitt
    Du øydela dagen min

    I dag høyrde eg namnet ditt
    Du som nesten øydela meg



    22
     

  • Skrive av Sommarvind og vist 23 gonger. 

    Kjende det så aleine

    bak alle skyene så mykje
    regn trefte
    flaum av tid står att
    held ein
    barndom i handa di og
    slepp aldri





















  • Skrive av Synne og vist 20 gonger. 

    Aphophis 2029

    (februar 2013)
    De siste dagene har verdensrommet nærmet seg med en voldsom hastighet.
    Om morgenen den 13. februar 2013 traff en voldsom meteor vår egen lille klode.
    Idet kollisjonen inntraff hadde NASA visst full kontroll, på en annen asteroide, som ville passere, men ikke kollidere.
    I 2029 er det en viss sannsynlighet for at Aphophis vil komme til å sneie jorda og altså ikke passere, men derimot nå kollidere.

    Aphophis 2029 kan i verste fall eller kanskje beste utrydde hele vår syke sivilisasjon tenker jeg mens tanken suger som et svart hull i magen og jeg vurderer å løfte mitt ene ben, vurderer å gå et skritt nærmere, et skritt nærmere målet, for jeg HAR allerede hørt klodens byer styrte sammen i et eneste stort brakk av glass i ferd med å bli knust, men i tankene, i tankene har jeg alltid overlevd.

    "Jeg trodde du var en statUUe!" klukker en syklende jente med en sirklende lyd av hjul mens hun sykler, sykler rundt meg i ring, i en høflig ring halvt forbi meg, og på kveldshimmelen blinker stjernene over fjorden og betrakter verden meg selv og den syklende jenta uten ende. Jeg opplevde tida som blusset opp i en siste gul flamme. Ikke en eneste dødelig fantes, ikke et eneste menneske av saftig kjøttfylt uro fantes. Menneskene er borte!
    De er blitt borte for meg.
    Likevel var jeg fastlenket til tanken om alle mulighetene jeg lot gå fra meg mens det fortsatt fantes mennesker, så med den voksende kvelden vandret jeg videre forbi skulpturene, forbi en medfange, deretter to, ja gjerne det.
    Det finnes ingen mennesker igjen i verden tenkte jeg som tanke mens jeg fortsatt hørte den sirklende lyden fra sykkelens hjul i det fjerne og så sykkelens sakte snurrende hjul i min indre kaserne.
    Jeg tenkte meg at jeg var det siste, det siste mennesket på jorda, så med min egen skygge vandret jeg videre over gården, over Gamle Aker kirkegård, ja kanskje det, og de skjelvende trærne i kveldsvinden, et tegn, en solgul sol fyller himmelen, i et glimt.
    Deretter ble det stille.
    Blikk stille.




    Synne
    20
     

  • Skrive av Geir W og vist 29 gonger. 

    Någen stavanger-tankar

    Eg syns siddis-språk e greit
    Hørte møje av det då eg gjekk kjerkegadå
    opp og ner frå ferjå te Kongsgård. Men
    språket ska vera slig så "ungane i gadå" snakte
    eller slig så han løgnasen (som dessverre e døe)
    Ja han Roaldkvam beherske det jo og, men
    han Rimbereid, det bler for gammeldags og vanskeligt.



    Geir W
    29
     

  • Skrive av Oddbjørn Aardalen og vist 37 gonger. 

    I have met God

    I have met God
    in ornate churches.
    I have met Him
    in forests where
    the trees whispered
    of sunset.

    But I have also met Him
    where my tears hit rock bottom.

    Behind crumbling walls.
    On dusty, old roads.
    And in the middle of the
    night when I qustioned
    if He was even there.

    We don’ t meet God
    in holy places.
    He makes where we meet Him -
    holy.

    (ullie-kaye)

    Eg har møtt Gud
    i pynta kyrkjer.
    Eg har møtt Han
    i skogar kor
    trea kviskra
    i solskinnet.

    Men eg har også møtt Han
    der tårene mine traff steingrunnen.

    Bak usle veggar.
    På støvete, gamle vegar.
    Og midt på natta då eg spurde
    om Han eigentleg var her.

    Vi møter ikkje Gud
    i heilage stadar.
    Han gjer stadane der
    vi møter Han heilage.

    (Omsett av meg).




    Svarinnlegg
    Teikn
    Av
    Tid
    Vist
    Oddbjørn Aardalen
    37
     

  • Skrive av Meyer og vist 28 gonger. 

    Mørketid


    Det er anten for tidleg
    å henga julelysa opp
    eller for seint
    å ta dei ned

    mens vinteren
    minkar i begge endar
    har dei enda tidlegare juletilbuda
    slutta å forbausa

    Overgongane
    glir inn i kvarandre
    rotar med gamle kompass

    Men sola går det framleis an å stola på
    ho snur som ho pleier
    forlet oss her i haustmørket
    til avtalt tid

    gode gamle sola
    gode gamle mørketid




    28
     

  • Skrive av Beautë og vist 23 gonger. 

    November sol

    November sol
    Varmar nesten meir enn juli-sola
    Den som får deg til å droppe jakka
    Sjølv om det eigentleg er alt for kaldt
    Det lille solglimtet som gjer heile dagen betre
    Solstrålane som skin gjennom dei regnfylte dagane
    Den timen med sol som berre vekker sjela til live igjen
    November sola som eg så sårt trengte
    Og som eg ikkje hadde innsett at eg sakna
    Før ho viste seg og lyste opp dagen
    Som gje lys og varme
    Heilt til neste gong ho kjem på besøk
    Den gode november sola



    23
     

  • Skrive av Helge Torvund Diktlærar og vist 68 gonger. 

    Eit nytt språk / Ei ny bok

    I krise: I diktsamlingen «Umbra» møter vi et samfunn som lever i halvmørke, med stigende myrvann.

    **

    150

    **
    Av Astrid Hygen Meyer

    **

    Øyvind Rimbereid
    __
    Øyvind Rimbereid (f. 1966) er en av den norske poesiens mest sentrale, egen­artede poeter.

    Han debuterte med novelle­samlingen «Det har begynt» i 1993, og ga ut to prosabøker til gjennom 1990-tallet. Hans første diktsamling «Seine topografier» kom i 2000. Hans mest kjente diktverk «Solaris korrigert» ble i 2007 kåret til et av de 25 beste norske skjønnlitterære verk gjennom tidene, i prosjektet «Norsk litterær kanon».

    I høst gir Rimbereids forlag Gyldendal ut «Dikt i samling (2000–2023)» med hans første ti diktsamlinger. Denne uka utkommer også Rimbereids nye diktsamling «Umbra».

    For en mandag! Det er gnistrende sol, himmelen er blå. Og som en brevdue skyter vi ned fra himmelen og lander i Stavanger. Svanene kroer seg i Byparken, trærne kaster lange, krokete skygger, vi går oss vill i gatene. Men der, i en grå liten bil, sitter poeten Øyvind Rimbereid og venter.

    I disse dager kommer ikke bare én, men to utgivelser fra Øyvind Rimbereids hånd. Dette året har poeten fylt 60, og Gyldendal markerer begivenheten med å gi ut «Dikt i samling (2000–2023)», en mosegrønn murstein på over 800 sider, som samler alle Rimbereids ti første diktsamlinger fra «Seine topografier» fra 2000 til «Hvorfor hjerte nummer to», som utkom i 2023.

    At vi må til Stavanger og til disse gatene for å intervjue Rimbereid, er ganske klart: Byen er det geografiske ankeret mye av Rimbereids poesi graviterer rundt, der veldige sprang gjennom historien og over kartet alltid lurer bak neste sving. «Dikt i samling» åpner samtidig nye forbindelser i forfatterskapet, og den gir muligheten til å bla seg gjennom noen av den norske poesihimmelens mest toneangivende utgivelser og lese dem i sammenheng, som «Solaris korrigert» (2004), «Herbarium» (2008) og «Jimmen» (2011). Rimbereids ­temaer, som spenner fra historie og natur, vitenskap og modernitet, markedsøkonomi og arbeid, slynger gjennom samlingene fra begynnelse til slutt.

    Helt fra det aller første diktet i «Seine topografier» er vi i det rimbereidske: Vi følger en due med ring om foten som på lette vingeslag flyr over jordkloden, slik brevduer gjorde i tusenvis av år. Men i diktet får vi vite at fuglene oftere og oftere havner på villspor: «Stadig funne igjen forvirra, i stranddynene, omtåga». Og teorien, spør diktet?

    Jo, teorien blant ornitologar om denne gamle

    navigasjonen,

    brått stranda, tumlande omkring som

    vindskeive vrag:


    At atmosfæren ikkje e dimensjonert, kvar

    kubikkmeter luft

    allerede nå tetta te av berebølger, av ny elektrisk

    støy.

    Dett lyis hon vocala oom

    Navigasjonsutfordringer får vi også når vi åpner den andre utgivelsen Øyvind Rimbereid er aktuell med denne uka, og som når sant skal sies er den egentlige nyheten – «Umbra» er Rimbereids ellevte poesiutgivelse. Og for en poet som gjennomgående lar geografien og historien spille betydningsbærende roller i diktene sine, er langdiktet «Umbra» til sammenlikning radikalt gåtefullt hva gjelder både tid og sted. Vi befinner oss i et mørkt samfunn i foten av fjell, der bare et svakt lys når fram. Maten, som ligger lagret i myra, er vanskeligere og vanskeligere å få tak i. Vegetasjonen er svak, det fødes ikke lenger barn og myrvannet stiger. Samfunnet samles rundt den langhårede lederskikkelsen Usnu, som fra sin opphøyde krakk kommer med visjonsliknende spådommer om framtida, og som holder dem i ånde med fortellinger om et annet samfunn de ikke kan se – bak en vegg, med høye hus og der lyset stråler inn overalt, også om natta.

    Og slik Rimbereid gjorde i framtidsdiktet «Solaris korrigert» fra 2004, er «Umbra» skrevet på en nyoppfunnet, uutgrunnelig ­variant av norsk språk. Vi koster på oss et lite utdrag, før vi slår oss ned i Rimbereids stue og lar intervjuet begynne. Her forteller jeget, «jek», om lyset bak veggen Usnu beretter om – les langsomt.

    Selft oom dett lyis hon vocala oom, vie iki fatthee

    kandt, kandt iki see

    vadd Usnu baghoom loong sitt haar seer.

    Vie, sem oom notti barr harr

    een gnist, oc till nepfe oc nod.

    – La oss ta språket først. Det er en sånn gjenstridig rytme her. Konsonantene kommer tett i tett, og så brytes det opp med disse doble vokalene.

    – Det er hakkete, ikke sant? Det er jeg glad for at du sier. Det er ikke et godt språk. Jeg reagerer alltid hvis noen sier om en roman at den har et godt språk. Hva i all verden er et godt språk? Det kan hende noen kritikere og lesere vil rygge i møte med dette, jeg regner nesten med det. I noen setninger har jeg stokket så mye om på syntaksen at det er på grensen av det leselige. Men jeg har hatt en glede og fascinasjon ved å jobbe med dette språket.

    – Hvordan går du fram?

    – Jeg kan si at det har vært krevende, språket i «Umbra» er den tredje versjonen jeg lager. Jeg lagde to andre språk først, det ble enten for vanskelig eller for lett. I en tidlig fase kunne jeg oppleve å komme tilbake til noe jeg hadde skrevet for noen dager siden og innse at jeg ikke skjønte hva jeg selv hadde skrevet – da har det gått for langt.

    – Dette forstår man faktisk. Bare man stokker seg gjennom det og kommer inn i det, så opplever man en slags flyt.

    – Akkurat det er noe av det jeg har vært spent på. Jeg har latt meg påvirke av et slags seinmellomnorsk, slik Absalon Pederssøn Beyer skrev på 1500-tallet; et språk som oppsto etter Svartedauden, på samme tid som platt-tysk flommet inn. Beyer var en intellektuell, men han kunne skrive tre ulike varianter av samme ord i ett avsnitt. Syntaksen har etterklang fra det norrøne språket, og så har jeg gjort det til mitt eget. Det er viktig å understreke. Det har vært nødvendig å lete fram min egen sound .

    – Men mot slutten av dette arbeidet skrev jeg på dette språket ganske ubesværlig. Og kjente på en glede.

    Glede til tross: Rimbereid forteller at han tar språkbygningsoppgaven på stort alvor.

    – Det er ikke skrevet med ironi. Jeg har villet skrive solidarisk med de som lever i ­Umbrauniverset, det er et forsøk på å skrive fra innsiden, som om det var meg sjøl. Jeg har vel tenkt at språket skal ha et halvmørke i seg, slik skapningene i Umbra lever i halvmørket.

    – Leser du høyt mens du jobber med dette?

    – Jeg mumler.

    Fra aig til jek

    Som mange vil vite: Det er ikke første gang Øyvind Rimbereid lytter og mumler seg fram til sin egen sound i arbeidet med en ny bok, han er en poet som stokker bokstavene på sin egen måte, river og sliter i språket når det må til. Store deler av Rimbereids poesi er skrevet på syngende Stavanger-mål. I langdiktet «Jimmen» vrinsker fjordingen Jimmen på et slags antikvert og høvisk middelaldernorsk, mens kjørekaren hans holder seg til jordnære dialektuttrykk. De mest originale språklige krumspringene finner vi i langdiktet ‘Solaris korrigert’ i samlingen med samme tittel fra 2004, der vi møter et jeg, «aig», som forteller og drømmer fra framtidsbyen Stavgersand i 2480, et utflytende, sammenslått byområde bestående av Stavanger og Sandnes, der vår mann jobber som robot-operatør og reparerer tørrlagte olje- og gassbrønner. Jegets framtidsdrømmer spinner gjennom filosofiske, eksistensielle visjoner i diktet, og på forunderlig vis er det som om de har rykket langt nærmere når de leses i dag. Som når «aig» spør:

    Hva i all verden er et godt språk?

    OG wat vil ske den dag wi human

    ne existen meir, men onli

    machin BK2884? SELF-REPAIRING

    og self-organising?

    – Dette er ikke mindre aktuelt i dag?

    – Jeg ser den. Det er også det fine med dikt; at det kan gjenbrukes, at man i større grad enn med romaner kan lese det på nytt. Det syns jeg er en fabelaktig ting.

    – «Solaris korrigert» blir ofte nevnt som en sterk eksponent for en type samtidslitteratur som forholder seg aktivt til science fiction-sjangeren; også i «Umbra» er det verdensbygging og innslag av det dystopiske og utopiske om hverandre. Vil du si du nærmer deg det?

    – Jeg nærmer meg det ikke, men jeg vil ikke si jeg tar avstand heller. Jeg interesserer meg bare ikke særlig for det. Jeg kan se at «Solaris korrigert» står i et forhold til sjangeren, men jeg leste ikke science fiction selv da jeg skrev den. Jeg leste derimot mye framtidsteori: om byplanlegging, økologi, robotteknologi, en form for kvalifiserte gjetninger. Jeg opplever nok en del science fiction mer som eventyr, som noe jeg er for gammel til å skrive. Jeg kan fascineres av det, men det er noe annet jeg selv vil litterært.

    «Umbra» er på sin side en poetisk slektning av «Solaris korrigert», medgir Rimbereid, men likevel også noe helt annet.

    – Jeg tenker på Umbra som en antipode til Solaris korrigert, som jo er et gjennomteknifisert univers. I «Umbra» er samfunnet fullstendig ribbet for teknologi. Det er vel et nesten førsivilisatorisk samfunn: De har ennå ikke kommet til flammen.

    – For å få en gnist av lys, hender det de slår steiner sammen i «Umbra».

    – Ja. Skapningene som lever der, har et mer fortrolig forhold til mørket enn det vi har. Og det ligger vel en slags omvurdering av lys og mørke i diktet. Lyssymbolet er kanskje den sterkeste metafysiske kraften vi har, i religionen, i litteraturen, også hos meg. Selv Kjartan Fløgstad, som ikke er en metafysisk forfatter, kan skrive om arbeidets lys . Ordet lys er bakt inn i ordet opplysningstid. Og jeg er absolutt for opplysning. Jeg er for lys! Jeg har jo to års elektrofag fra yrkesskole.

    – Da kan man ikke si noe annet!

    – Nei, ikke sant? Og jeg er fascinert av teknologi. Men jeg synes det er påfallende at lyset nærmest har blitt en naturalisert størrelse. For 30 år siden hadde barna sånne Ole Brumm-­nattlys på rommet. Men her om dagen så jeg en reklame med nattlys for stua . Og når jeg er på hytta, en liten mil herfra, kan jeg se mot øst: Der ligger det totale mørket. Ser jeg derimot mot byen, er det lys hele natten. Det er som om mørket er blitt tabu for oss, selv om det er mørket vi kommer fra.

    – Du mener vi ikke trenger å være redde for det helt mørke?

    – Vi følger spotlighten . Se på den amerikanske casen der borte: Han raser. Han sutrer. Han er selvbegeistret. I full spotlight. Det er som fuel. Det bare forsterker ham og tilhengerne hans, og det skal vi nok få se mer av. Fornemmelsen er at bare det som er i lyset har verdi, og det som er i mørket, finnes ikke, det skal vi ikke snakke om. Og vi vet: Lys og solskinn skal vi nok få mer enn nok av.

    I grålysningen

    Rimbereid forteller at utgangspunktet, ­ideen han gikk til skrivebordet med da «Umbra» ble påbegynt, var noe ganske annet enn boka han endte med.

    – I utgangspunktet så jeg for meg et univers som var av-kroppa, nesten orientert mot matematikk, der det bare var stemmer, men uten forankring i stedet. Det forlot jeg ganske raskt. For da havnet jeg i et totalt mørke, en rent dystopisk verden. Jeg trives ikke i den typen nihilistisk litteratur. Det er også en form for kunstnerisk latskap i det, når alt bare blir svart. Og poesien trenger det taktile. Så havna jeg i grålysningen i stedet. Der kunne jeg være.

    – Du måtte skrive inn lyset, også helt konkret?

    – Absolutt. Og da endte jeg i Umbra, en ganske annen plass. Når jeg setter punktum har den poetiske logikken dratt meg over i et annet rom enn jeg trodde jeg skulle inn i. Der ligger den kunstneriske ­gevinsten for meg.

    Og det er en trass i dette lille samfunnet i «Umbra», sier Rimbereid.

    – Et trass og et pågangsmot, på tross av at de er i krise. Det er der jeg vil være. Komponisten Sjostakovitsj sa at den som er fortvilet, har ennå ikke gitt opp. Og selv om de er i en fortvilet situasjon, så er det håp. Levende liv.

    – Også i en dunkel verden som «Umbra» forholder diktet seg til sted og rom?

    – Strofe betyr jo rom. Det kommer fra ordet stanza på italiensk. Jeg tenker på strofen som et oppholdssted, at du for hver strofe går inn i et helt nytt rom. Sånn er diktets struktur. Du slipper den lineære, langsomme vandringen som romanen har.

    Et allegorisk verk

    «Umbra» har flere rom. Selv om Rimbereid kaller samfunnet førsivilisatorisk, er det ikke blottet for konstruksjoner: Beboerne bor i hus, «skur», de går inn og ut av dører, «luukhe». Det gjøres forsøk på ingeniørkunst når jeget setter i gang med å forsøke å lede det stigende vannet ved hjelp av steiner i formasjoner. Og i Usnus visjoner manes det andre stedet fram, en verden bak veggen der det alltid er lys.

    Det fatale omslaget i «Umbra» blir Usnus villedende svar på krisen samfunnet står overfor: Når vannet trenger inn i husene og de står med beina i vann, driver hun lenger og lenger bort fra realitetene i spådommene sine – og går etter hvert til grunne.

    Men for Rimbereid er det viktig at teksten bevarer en omsorg for Usnu.

    – Usnu gjør så godt hun kan. Men selv det er ikke nok. Tragedien er at hun ikke erkjenner det hun blir fortalt. Hun ser, men i samme stund, ser hun ikke. Kanskje det er dette som blir hennes endelikt. Løsningene hennes svarer ikke til problemene. Jeg ser at det kan likne litt på en tragedie. Det er kanskje det tydeligste allegoriske diktet jeg har skrevet?

    Det er neppe dristig å spå at «Umbra» vil vekke litteraturvitenskapelig interesse, og at noen av trådene som legges ut i diktet, til tragedien, til antikk litteratur og til visjonsdikt som Voluspá, vil kunne forskes på og skrives avhandlinger om, slik «Solaris korrigert» og flere andre av Rimbereids dikt er forsket på. Det fins ikke mange andre nålevende poeter som i like stor grad har blitt knadd i på den akademiske laboratoriebenken, også fordi Rimbereids dikt er fylt til randen med lag på lag av filosofiske stier å forfølge, fordi de gir en lyst til å arbeide med diktene, til å gjenlese og grave seg ned i dem.

    Selv er Rimbereid varsom med å peke i retning av konkrete tekster som har satt avtrykk i «Umbra».

    – Jeg har en eklektisk holdning til filosofi, det tror jeg det må være. Hvis du binder deg for mye til en teoretisk tanke, blir det stivt. Jeg vil nok si at jeg ikke alltid har overblikket selv heller, at jeg skjønner hva alt betyr. Men jeg tenker at poesi både er konkret og at den har en tankemessig bue over seg.

    – Er du en sånn som leser mye mens du er langt inne i et skrivearbeid?

    – Jeg leser parallelt, men ikke systematisk. Påvirkningene kommer fra mange hold. Det kan være noe veldig enkelt, bare et konkret bilde; poesi må ha noe visuelt og konkret for at den skal få kraft. Og så er det helt sikkert motsigelser, som også må være der. I teorien og filosofien prøver man å lukke motsigelser ute. Jeg tror poesien står nærmere mennesket, sånn sett. Vi har alle motsigelser i oss, vil jeg tro.

    **

    helge t




  • Skrive av Beautë og vist 43 gonger. 

    Vi kommer aldri til å ha sex

    Jeg drømmer om deg
    Drømmer om det lysebrune håret ditt
    Drømmer om de hasselnøtt fargede øynene dine
    Drømmer om ditt vakre smil
    Jeg sover godt, fordi du holder rundt meg
    Jeg kysser dine myke, store lepper
    Du tar hendene mine i dine for å varme dem
    Du holder rundt meg når jeg gråter
    Du smiler når jeg babler om alt og ingenting
    Du møter mitt blikk først av alle i rommet
    Og du ser meg i omgivelsene, hvor enn vi er i verden
    Det er ikke du og jeg
    Det er vi
    Vi som danser på stranden i solnedgangen
    Vi som kysser i regnet
    Vi som lover hverandre alt
    Det er vi
    Men det er ikke ekte
    Vi er ikke ekte
    For vi kommer aldri til å ha sex




  • Skrive av Geir W og vist 23 gonger. 

    Turt

    Opptenning treng ikkje
    gje anna enn
    lun varme



    Geir W
    23
     

  • Skrive av filoSofie og vist 26 gonger. 

    Mot vinden


    Porten slår på hengslene. Jern gneldrer mot jern. Rust mot rust. Forfall der det før var blankt og nytt.
    Været bygger seg opp, kommer rullende. Elingen blåsvart ute i havgapet.
    Søstrene tar hverandres hender, snur ansiktene mot været, og går på.
    De lar seg ikke stoppe, men fortsetter, forbi naustene, utover kaiene, mot havet, mot vinden.
    Så trør de i båten, griper årene og ror fra land, ut i den stålgrå blåsten. Årene slår mot tollegangene, flår huden fra håndflatene. Søstrene krøker ryggene, stemmer føttene mot bunnpliktene.
    Ror gjennom hav og blod. Ser seg aldri tilbake.
     
                            



    Svarinnlegg
    Teikn
    Av
    Tid
    Vist
    26
     

  • Skrive av hawktalk og vist 31 gonger. 

    Berlinerbolle

    Gatene
    er dystre
    våre liv er alvorlige
    jeg

    kommer
    meg ikke ut av
    rundkjøringer og i Arizona
    står kaktusene som
    fryste trafikkonstabler og viser
    vei mot himmelen

    om jeg
    var meg
    ville jeg gått inn på
    et konditori og bestilt
    en berlinerbolle med vanilje




    Svarinnlegg
    Teikn
    Av
    Tid
    Vist
    hawktalk
    31
     

  • Skrive av LaMatanza og vist 19 gonger. 

    Skybanken blå

    Vi er på sjøen. Avstanden mellom oss er én meter og femtifire år. Gutten har sol i ansiktet, jeg i ryggen. Horisonten har vi sammen. En blyblå banke stiger opp, helt til den lave vintersolen ser på oss over kanten av et sceneteppe. Ellers er alt som før. Han dorger. Jeg styrer. Seien biter. Vi spiser kjeks, og jeg ber ham slikke seg rundt munnen for å fjerne sporene etter sjokoladetrekket. Vi ser på det mørke teppet; nevner det - flere ganger. Fiskene ligger oppå hverandre i stampen mellom oss og blør. Det er nesten helt stille. Et helikopter kommer i lav høyde sørover fjorden med kurs rett inn i den tette veggen. Det blinker et rødt lys på halen. Fisken biter. Jeg ser på klokken. Jeg ser på den spesielle blåtonen over Espevær, og vet at akkurat den har jeg en gang blandet og smurt på et lerret. Så tenker jeg på døden; at hvis jeg er heldig har jeg tretti år til med blåfarger, vintersol og hummerteinevak jeg må styre unna. At gutten skal leve. Og selv om troen for lengst har sluppet taket i meg, former det seg noe som ligner en bønn inni meg, om at han skal finnes lenge i en verden hvor blåfargene mine skal leve videre, og at han skal lære å se det vakre i sine egne farger, at det fortsatt skal finnes en sol og småsei som biter, at fjorden skal bli liggende, at måkenes generasjoner skal holdes oppe, at oteren vi nettopp så på jakt i tarebeltet, skal fortsette å dukke og svømme og ete; at jordens akse skal fortsette å spinne drømmer i menneskenes sinn, at alt skal dreie seg om alt som sakte dreier tiden, dagene vi får og blåfargene som litt etter litt skal tære bort båter, helikoptre, bestefedre og små gutter som spiser kjeks, flytende på et hav av alt de ennå ikke vet at de helst ikke vil vite.



    Svarinnlegg
    Teikn
    Av
    Tid
    Vist
    LaMatanza
    19
     

  • Skrive av Ole Horvli og vist 53 gonger. 

    Mari Brit Boine er 70 år

    For meg er hun i tillegg til å være Mari Boine, også et helt vanlig menneske interessert i og glad i poesi. En (for meg) varm historie var da hun snappet opp et dikt jeg hadde delt (i 2015), og på bakgrunn av dette tok kontakt. Ved to anledninger året etter inviterte hun meg til å overvære konserter, og private samtaler både før og etter. Og jeg fikk også møte de fantastiske musikerne hennes, og andre venner hun har. Et skarve dikt, hverken stort eller betydningsfullt, men hun ble grepet av stemningen i det, det hun oppfattet som noe nordnorsk (som jo også er min bakgrunn). Gratulerer så mye med dagen til Mari!
    --

    hallo, venn
    hender det noen ganger
    du fryser på ryggen

    kan du huske
    kveldene i snøen, vi
    laget engler

    og vi steg
    inn i karlsvogna, reiste
    forbi alle stjerner

    i natt
    kunne jeg høre vognhjulene
    utenfor huset mitt

    kjære venn, om du
    noen gang ser hjulspor
    ved trappen din

    så hender det
    en vinternatt, når månen
    er i ny





    Svarinnlegg
    Teikn
    Av
    Tid
    Vist
    Ole Horvli
    53
     

  • Skrive av Oddbjørn Aardalen og vist 22 gonger. 

    Farsdag (r)

    og så minnast eg pappa
    dei sjeldne gongene
    han tok meg på fanget
    strauk meg over håret
    med blinde moldnevar
    som om dei famla
    etter dørhandtaket

    og dette brydde smilet
    som om han ville be om orsaking
    for noko eg aldri skulle skjøne



    Oddbjørn Aardalen
    22
     
SISTE INNLEGG
Fleire innlegg
SISTE UTHEVA
Fleire innlegg