Båren er en mellomstasjon, jeg har lukket lokket, hardt, ikke forsiktig, slik menneskene mente jeg burde, de som ikke kjente deg slik ,
du vet det jeg ikke fikk nevne, jorden revner for noen, men ikke for meg, jeg ønsket meg alltid en høydemeter opp, forbi deg, der jeg kunne bla videre, slik far lærte meg, men jeg glemte hvordan, glemte stå imot, glemte løpe, slik hjernen ba meg om, første gang du dro meg ut av bilen, etter håret, i mørket, ingen kom forbi,
slike kvelder var det utallige av, de er navnløse nå, jeg kjenner ennå hvor vondt det er å prøve holde meg fast i en glede, den sklir liksom av, så jeg prøver igjen , neste dag,
det er vågeskritt i møte med brølet ditt, innsiden og utsiden som kjemper om plassen, jeg er en mellomstasjon, ikke lukket, ikke åpen, bare revnet, som om en høydemeter ned i jord, er langt nok, borte