Framkalling
Du finst der allereie.
Eg treng ikkje knipse deg inn i historia.
Den analoge forteljinga er lik eit framkallingsbad
med kjemiske væsker i eit lysdempa rom.
Filmen er spolt attende.
24 eksponeringar tatt ut av kameraet.
24 forteljingar inn og ut av fokus.
Du er med på alle bileta. Svartkvitt-forteljingar
i ulike posisturar og synsvinklar. Eg likar best
dei historiene der du ikkje ser smilande inn i kamera.
Der linsa prøver å fange noko av det ekte. Sårbare.
Men samstundes kan klisjéane lett hope seg opp.
Du kan reduserast til ein stor blendaropning og ei lukkartid
der du vert eksponert ein liten brøkdel av eit sekund
eller ei evigheit på fem.
Det auget som vender mot fotografen er sylskarpt.
Det andre er ørlite ute av fokus, medan bakgrunnen
din er berre uklare, duse mønster.
Eg likar din uklare bakgrunn.
Då kan eg dikte deg vidare frå bilete til bilete. Nokre er mørke,
andre overeksponerte, nærmast utbrende. Då stoppar forteljinga opp.
Ho brenn ut i kvitt, og forteljaren må starte på ny.
Kanskje ein ny film må spolast fram i kameraet.
I det siste har eg byrja eksperimentere med digitale bilete.
Til det treng eg ikkje mørkerom.
Likevel trekker eg gardina for.
I glaset speglar seg eit gamalt negativ.
Ansiktet ditt kjem fram
berre når lyset blir svakt nok.
