Vi er på sjøen. Avstanden mellom oss er én meter og femtifire år. Gutten har sol i ansiktet, jeg i ryggen. Horisonten har vi sammen. En blyblå banke stiger opp, helt til den lave vintersolen ser på oss over kanten av et sceneteppe. Ellers er alt som før. Han dorger. Jeg styrer. Seien biter. Vi spiser kjeks, og jeg ber ham slikke seg rundt munnen for å fjerne sporene etter sjokoladetrekket. Vi ser på det mørke teppet; nevner det - flere ganger. Fiskene ligger oppå hverandre i stampen mellom oss og blør. Det er nesten helt stille. Et helikopter kommer i lav høyde sørover fjorden med kurs rett inn i den tette veggen. Det blinker et rødt lys på halen. Fisken biter. Jeg ser på klokken. Jeg ser på den spesielle blåtonen over Espevær, og vet at akkurat den har jeg en gang blandet og smurt på et lerret. Så tenker jeg på døden; at hvis jeg er heldig har jeg tretti år til med blåfarger, vintersol og hummerteinevak jeg må styre unna. At gutten skal leve. Og selv om troen for lengst har sluppet taket i meg, former det seg noe som ligner en bønn inni meg, om at han skal finnes lenge i en verden hvor blåfargene mine skal leve videre, og at han skal lære å se det vakre i sine egne farger, at det fortsatt skal finnes en sol og småsei som biter, at fjorden skal bli liggende, at måkenes generasjoner skal holdes oppe, at oteren vi nettopp så på jakt i tarebeltet, skal fortsette å dukke og svømme og ete; at jordens akse skal fortsette å spinne drømmer i menneskenes sinn, at alt skal dreie seg om alt som sakte dreier tiden, dagene vi får og blåfargene som litt etter litt skal tære bort båter, helikoptre, bestefedre og små gutter som spiser kjeks, flytende på et hav av alt de ennå ikke vet at de helst ikke vil vite.