Ei totalt poenglaus historie
Eg står på Strømsbrua, og sidan eg ofte, og til og med oftare og oftare, legg kveldsturen hit, er det vel ikkje urimeleg at eg stiller meg sjølv spørsmålet «korfor gjer eg no det?» Sanninga er at det kan eg ikkje svara på. Korfor ikkje Byparken eller for eksempel Kjelvene? Eg veit ikkje. Det er berre slik det er.
Det er tidleg vår og godt og tenleg ver for dei som gjer båtane i Hillevågsvatnet klar for nye tokt. Ser eg austover, har eg roklubben på venstre sida av sundet og gamle Kulimport og Felleskjøpet til høgre. Vender eg meg mot vest, ser eg Paradis jernbanestasjon, som ligg på feil side av vatnet, til venstre, og sjølve Paradis til høgre.
Ein gong, det må ha vore på den tida då eg prøvde å bli diktar, kasta eg ei notisbok med stive, svarte permar, om eg hugsar rett, ned i vatnet under brua. Det kan ha vore i frustrasjon over skrivetørke, eller det kan ha vore i fylla, eller til og med av heilt andre grunnar, for eksempel berre for å sjå orda bli tekne av straumen, som i tilfelle må ha gått utover, for eg kan aldri tru at eg ein gong ville tenka på å la tankane mine ligga og duppa inne i båthavna. Det ville eg nok ikkje, kjenner eg meg sjølv rett. Trur forresten, når eg får tenkt meg om, at notisboka var raud utanpå utan at fargen spelar noka rolle. At ho hadde stive permar, er eg derimot temmeleg sikker på.
Eg veit ikkje korfor eg fortel dette. Det endrar ingen ting.
