Vinden hvisker
gjennom vegger
gjennomhullet av krigens alfabet.
Den stryker over støv,
splinter
og minnene etter et hjem.
En ung mor løper.
Ikke bort fra døden.
Mot håpet.
En liten hånd
er alt hun eier
i denne verden av røyk.
Bak henne
blomstrer et flammende lys
der latter en gang bodde.
Et hjem blir til aske,
et minne blir til røyk,
og natten blir tyngre.
Likevel går hun.
Skritt for skritt.
Mot et sted hun aldri har sett.
Et sted
hvor barnet hennes kan lukke øynene
uten å telle sekunder
mellom drønnene.
I palassets skygger
vandrer den mektige i sirkler.
Hans hjerte er blitt et kammer
for gamle sorger
og nytt raseri.
Han ser mot de små land,
de små folk,
de små stemmer,
og forstår ikke
hvor motet deres kommer fra.
I Gazas gater
vandrer barna.
De leter ikke bare etter brød.
De leter etter morgendagen.
Mellom ruiner og støv
finner de stål.
Mellom steiner og betong
finner de frykt.
Ingen blir mett av frykt.
Ingen vokser på hat.
Ved enden av en gate
sitter to gamle kvinner
med en kopp te
mellom skjelvende hender.
Dampen stiger
som små bønner
mot en taus himmel.
Den ene løfter blikket.
Ikke i frykt.
Ikke i håp.
Bare i undring.
"Kjære Gud,
du som bærer så mange navn.
La de små hvile trygt i natt.
La dem drømme
om enger,
om hav,
om fuglesang.
Om morgener uten sirener.
Kom heller til meg."
Så senker stillheten seg.
Et øyeblikk.
Et eneste.
Dyrebart øyeblikk.
Så kommer suset.
Så kommer hylet.
Så kommer ekkoet.
Hun ser veltede barnevogner
langs veien,
som om tiden selv
har mistet grepet.
En far løper gjennom støvet
med barnet sitt mot brystet.
Sorgen følger ham
som en skygge
ingen sol kan jage bort.
Og over jordens grenser,
over språk,
over flagg,
over hat,
stiger den samme bønnen:
La barna få sove.
Bare én natt.
Bare én stille natt.
Bare én natt
der drømmer er drømmer,
og ikke flukt.