Jeg vet ikke hva jeg synes om livet, jeg valgte det ikke, men det er patetisk å skylde på andre, foreldre for eksempel, for at man finnes til. Vi finnes til, alle vi som lever nå, så enkelt, så problematisk er det, og for mange mye verre. Å faen, det er så mye faenskap vi mennesker slipper løs på andre mennesker og dyr,
men uansett, i dag fikk jeg serverte den beste og mest velsmakende røkelaksen jeg har lånt ganen til på lenge, lenge, og egget var kokt og skåret opp etter alle kunstens regler, og enda har jeg ikke nevnt loffen og kaffen, verdensklasse spør du meg,
og noe av det vakreste i dette forbannede, utålelige liver er disse smakfulle og uventede avbrekkene fra både små og store humper i veien, som riktig nok holder oss på tå hev og hele lasset sånn noenlunde på plass, men til hvilken pris?