Skriver videre,
slår feil på feil –
fingrene løper fra meg. Barndommens langsomme tid tar meg igjen:
Vanen med å ligge i et tidløse vakuum
den må jo henge ved
de første årene –
vi vet først ikke hva
en sjø er,
en regndråpe er
et støvkorn er
en himmel er
hus og biler og trær;
alt viser seg fra sin første side
alt er en vegg uten bilder
– men med vinduer –
alt er uten minnebilder klint på.
Det ligner hva en forfatter gjør hver morgen
legger ut et hvitt ark som skal bli
landingsstripe for en
verden.
Du blir et nyfødt barn på vei inn i tiden.
Du blir en olding på vei ut.
Sorg, angst, ensomhet, alt du ikke vil oppleve – det er hva som
lar deg
falle så hardt
at
når
du
treffer
det hvite
så bryter du gjennom.
Bryter gjennom fordi du faller
vondt og hardt.
Og når du er i det hvite,
så har du ikke noe annet valg, enn å finne
veien ut.
Bare du som har falt gjennom
bare du blir en
forfatter som skriver med levende blekk,
bare du skiver med stor s.
Selv er jeg – med en halvstor og slurvete s –
tvunget til å omskrive det
hvite;
lage et håp, en mening ut av det.
I ti år har det hvite truffet meg
der jeg er skjørest. Men i de årene har jeg utgitt alle mine bøker.
Derfor tar jeg ingen pillekur
– til fortvilelse for min kone.
og for min hund som merker
uroen i luften og kryper under sofaen –
for jeg frykter at vinduene i veggen
blir til
livløse bilder da.
Jeg ser meg rundt, enda er det sommer,
en grå sommer i en
liten by.
En trist og vakker sommer.