Igjen opplevde me i juryen dette luksusfenomenet; at det er vanskeleg å korte ned til fem nominerte dikt, av den grunn at det er mange sterke, gode, opprivande, imponerande og
rørande dikt som godt kunne fortent den ekstra merksemda det kan vera å verta nominert.
Men etter kvart vart det dei følgjande dikta som vart ståande - eit dikt om det å øva seg på på kjærleik kvar dag, eit dikt som er eit dikt om å oppdaga eit dikt oppunder mønet, eit dikt fullt av død og tragedie, eit dikt om eit hus som krymper og endeleg eit dikt om ei dør som legg seg ut i snøen.
Nå er me i mars, og sjølv om våren ikkje er like nær over alt i landet, som den er her på Jæren, så er me uansett i mars i heile landet, og det går så openbert mot lysare og varmare dagar. Og når verda er som ho er for tida, får me ta i mot dei lyspunkta som kjem og som finst.
Og så får de halda fram med å skriva. Det er alltid inspirerande å finna eit godt formulert bilete på Diktkammeret, å sjå at poetar tek nokre tydelege steg vidare i si utvikling, eller at dei held oppe det gode nivået dei har nådd. Skriv på!
Det finst vedig god og vitskapeleg fundert statistikk for at dei aller beste dikta til alle tider har vorte skrivne i mars månad!
Og dersom det tilfeldigvis skulle visa seg å bare vera tull, så er det kanskje på tida at me gjer det til ei sanning?
I juryen
Ken Rune Birkeland Hansen
og Helge Torvund
14. februar uten deg
Butikkvinduene gløder i rødt
som om hjertene der inne faktisk slår
Plastikkroser, silkebånd
løfter om evighet til halv pris
Jeg går hjem med hendene i lommene
og later som kulden er grunnen
til at jeg skjelver
Det er noe med denne dagen
som gjør savnet mer presist
Som en nål trukket sakte gjennom stoff
stram tråd under huden
Vi var aldri store på markeringer
Du lo av faste datoer for følelser
sa at kjærlighet var en vane
vi måtte øve på hver dag
Likevel står jeg her
og teller fraværet ditt i hjerteslag
i tomme stoler på kafeer
i bord for to der noen andre sitter tett
Jeg husker hvordan hånden din
fant min under bordplaten
et stille språk av varme
ingen andre kunne lese
Nå er fingrene mine kalde
De holder rundt en kaffekopp
som om den kunne svare
Utenfor faller snøen
som konfetti for de forelskede
men den legger seg også
over det som ikke ble
Kanskje er kjærlighet nettopp dette
å bære et navn i brystet
selv når ingen roper det
I kveld tenner jeg ikke lys
for romantikkens skyld
men for å se deg klarere i mørket
Og jeg hvisker til stillheten
at jeg fortsatt øver
Skrive av Vidar på Vidden
*
å reise seg fra et dikt (r)
jeg så det først rett ved huset mitt
som en liten krusning på toppen av vannpytten i innkjøringa
andre gangen jeg så diktet var oppunder mønet
der vannbordene hadde råtna
tredje gangen lå det krølla sammen
som en rådyrkalv i en åkerkant
jeg er vet ikke hvordan disse observasjonene henger sammen
jeg har snakka med en snekker
som skal skifte ut bordene i mønet
og en bonde som forsikret meg
om å være forsiktig når gresset skal slåes
men jeg venter fortsatt på et svar fra vinden
om dette bare er et helt vanlig liv
eller begynnelsen på et dikt
vinden svarte til slutt at den tror det handler om vær og vind
og bekymringer som plutselig dukker opp
når man på gammelmanns vis
går med hendene på ryggen langs en åkerkant
plutselig ser en rådyrkalv i gresset
som forsøker å stavre seg på beina for å flykte
og etterpå blir du gående og tenke på
en dyster mann som stirrer ned på sengeleiet ditt
før han åpner et vindu
sier det lukter gammelt, innestengt
og du forsøker å reise deg
men bena har blitt alt for tynne
Skrive av old
*
Død flues tale
en rød flue
biter hull
på grønn
måne over
husene – som
brenner av søvn fra
de druknede –
og sier:
vi er de døde
med kinn som
brenner
hull
på dem vi
omfavner med armer som har dører i
armhulene
vi er de forvillede
dager, som aldri kommer, og som aldri, aldri
slipper deg
Skrive av renato bartolomei
*
Huset krympet hver gang far sloss mot stua (r)
Huset krympet hver gang far sloss mot stua.
Rekkverkene rømte opp i andre etasje.
Furugulvet på kjøkkenet krøp
inn under filleryene, og oldemor
på veggen i trappeoppgangen
holdt pusten
når han gjøv løs mot spøkelsene
som kom ut av peisen
de dagene mors blikk møtte fars
forlover på det ene bryllupsbildet.
Blomsterpotter, tomflasker og stålamper
boltret seg fritt. Akkompagnert
av knyttnever, skrik og fråde.
Dørene smalt og karmene jamret.
Og de avlange hullene i veggen krabbet
inn i seg selv.
Fjærene i loftstigen
lærte oss hvordan man dirrer.
Fra den kalde parketten under senga
forsøkte de små duehjertene
i brystene våre å hoppe
gjennom gulvet, inn
i mors uendelig store,
som gråt hele husets sorger
i et blodig tørkle
i den trange kroken bak bordet
nede på kjøkkenet.
Hun gråt for tustene med hår
som hang igjen i nevene hans.
Gråt for de revne
sidene i fotoalbumene.
Gråt for møblenes splintrede kinnbein.
For de lange sprekkene i glassbordet
og for de knuste lyspærene
i hodene våre.
Gråt for skjærene som flyktet
fra tujaen utenfor
og vasene som vaklet
på benløse hjørnebord innerst
i tankene hennes.
Hun gråt for katten, og den ødelagte kjøleskapsdøra. Gråt
for fotspora etter små nakne føtter
i nysnøen mot skogen. Gråt
for de bakbundne barndommene
som dinglet fra grenene
i blomstrende kirsebærtrær.
Gråt for bøddelens
ustanselige vrede.
Hun gråt for livet
Skrive av Sham Shae
*
Døra som jeg trodde var for tynn for norsk vinter
En vegg i huset legger seg
motstandsløst ned og ut i snøen
som en slags pappvegg til å brette
men den er av tre og er full
av arbeidende hender og
tenksomme panner
rettelse, den veggen er
nettopp min pappas brune
panne og ansikt
og hans varme earl-grey smil
og veggen som falt
viser seg på vei tilbake
full av isolasjon og ivrige svarttroster
Skrive av Måltrosten