Jeg er endelig alene, på et øde sted. Hendene mine famler og fabulerer. De binder det hele sammen med usynlige tråder, sterke som tanker, som kommer igjen.
Fullkomne og istykkerrevet, slik tanker ofte er.
Leddsetninger formerer seg som meitemarker Snart er bakken gjennomborret av tvekjønnet glemsel. Himmelen er dekorert av minner, knuste glasskår ingen kan skjære seg på. Hyller uten pokaler. Diplomer uten renter. Vitnemål uten verdi. Orion har fått ny beltespenne.
Men altså, her på dette øde stedet, som jeg av ulike grunner ikke kan oppgi koordiatene til. HER er det utelukkende all den KUNNSKAPEN jeg ikke tok til meg, som kan være det eneste som kan hjelpe meg
å finne meg selv,
eller retter sagt
Det eneste som kan
mette meg,
varme meg
underholde meg
og omsider,
i intervaller,
omfavne meg,
og bysse meg søvn.
Selv etter mange mislykkede forsøk (MISSLØK) (Ja, det er et nytt ord jeg har funnet på, endelig) så kommer jeg frem til dette;
en slags glede i å være unyttig,
ja, nærmest euforisk lager jeg ting
som ikke er gode nok.
Dårlig håndarbeid
og kunnskapsløs formgiving.
En seier for selvfølelsen.
Jeg, som allerede halve mitt lykkelige liv
har ønsket å være normal,
være god nok, eller helst
litt bedre enn gårsdagens variant av meg selv. Ja, selv i søvne har jeg forsøkt å være en fornyet utgave, men nå, plutselig har jeg gått inn for dette:
Å slurve og slarve!
Det får meg til å fnise, ungt og naivt og forhåpningsfullt. Å hverken behage eller underholde ...andre enn
den tomme luften som omgir meg,
nesten kilende nærværende
og ærlig. Unyttig og nytteløst.
En samtale mellom en hårlokk,
en trådsnelle og en utlest bok.
En passer, en skissebok og en ny svart tusj.
En skisse til en større skulptur jeg vil lage, av en kokong som klekker ut hele mennesker,
som kan ikke trenger å krype før de kan gå.
Og sånn går dagen, nesten umerkelig videre inn i natten, så svart og søvndyssende som netter skal være.
Følsomme fingertupper og slitte hårtupper.
Lo på klærne og grønske på knærne.
Det er iallefall det de løvkledde historikerene vil ha det til.
For meg var ingenting bedre først, og likevel var FØR nesten uvurderlig fenomenalt og gedigent...
så da, mens jeg venter på at det kinesiske hesteåret skal komme, ønsker jeg deg et godt nytt år 2026