Bjørn, var pen, spretten og lang,
det tette håret strittet elektrisk,
han hadde bilder av band på veggen, Pink Floyd, The Betales i skjegg-og-langt-hår-perioden,
og midt i dette; papplater
med blå og hvite fjell klattet på, det var like før de poppet ut og satte seg i sofaen,
han viste meg et umulig Pink Floyd-cover ...
det åpnet seg som lårene til en jente –
med små, små bilder på
innsiden; en gaffel, en gammel strand,
et spillekort, en ørliten død fugl,
han forklarte meg symbolikken, utrolig hva han visste
på gardinstangen stod det et hode og
gapte, kappet av en gedigen gjedde,
de lange tennene fikk selv de inntørkede øynene til bli levende.
Fikk den fra Kongsbergbrua, sa han distré og energisk samtidig, tonefallet var helt inni seg selv på én måte – men på en annen måte, vendt ut mot meg.
Jeg slapp inn i hans verden – men kunne like fort stå i den kalde trekken utenfor.
Det visste jeg ikke da.