Eg tok ut ei tynn boka frå bokhylla.
"Stenbruddet" Dikt av Helge Vatsend.
Eg har notert at eg kjøpte den i 1968.
Eg var altså 16 eller 17 år, og boka som kom ut i 1963, har vel vore på billegsal.
På den tida las eg alt eg kunne koma over av dikt,
lånte mykje på biblioteket, og eg kjøpte det eg hadde råd til.
På side 9 av dei 41 paginerte sidene finn eg eit dikt med tittelen MARS, som byrjar slik:
Natten sleper seg med lamme ben langs muren
og vektersangene blir bare rim i grånet skjegg.
Tårnets skyggestripe vandrer over torget
i ensom ro.
Helge Vatsend, fødd i Bygland i 1928, var først og fremst poet. Han debuterte med diktsamlinga "Du" i 1958, og gav seinare ut ei rekkje diktsamlingar, ei novellesamling og ein roman.
Dei siste diktsamlingane var Drabantbydikt (1978), Fjernsynsdikt (1982), Et borgerlig liv (1986) og Imperiet rakner (1991).
Då eg vart med i poetgruppa Jolly Jumper som hadde møtelokale i Rådhusgata, der Forfattarsentrum og Den Norske Forfattarforening heldt til på 70 og 80-talet, dukka Helge Vatsend opp i den gruppa. Han vart utnemnd til protokollfører, og skreiv ned i ei bok det som skjedde på møtene våre. Den pent kledde, eldre herren med si alvorlege utstråling og sin klassiske kunnskap, var nok litt annleis enn dei andre i denne gruppa. Dei andre var mellom andre Vindtorn, Terje Johanssen, Arne Ruste, Dag Larsen, Sigmund Mjelve og nokre som stakk innom, som Karin Moe, Eldrid Lunden og Steinar Sørlle.
Det er kanskje ikkje så mange som hugsar namnet på denne poeten i dag? Men nyleg dukka det følgjande diktet opp på sosiale media, som ein kommentar til det som skjer i USA nå.
IMPERIET RAKNER
Høstens vers veies ikke mer
på gullvekt. Våre samtaler
faller stille som støv på veien.
Opprørordene ligger gjenglemt
som blindgjengere i landskapet.
Vi søker tilbake til det bestående,
drømmer om vår uskylds tid.
Tilbake til det uutsigelige;
verden sett gjennom kameraøyet,
de gode motivene, kjente steder,
ritualer, felttog. Solnedgangen
er en gammel film i reprise.
Til dagen kommer uten varsel
som en rift i en mørk sky.
Kinesiske poeter drar bort
fra fallende dynastiers unåde.
Finner tilflukt blant øde fjell,
dette sjelens landskap der versene
igjen er vinden i graset,
bølgene mot strand,
en ferjemanns ensomme sang.
Imperiet rakner, setningene
smuldrer mellom er og er ikke.
Bildene reiser seg mot ordene,
lukker oss inne i sin størknete
virkelighet. Hva mer er det å si?
Halvglemte vers holdes i live
rundt nattens dødende ild.
Et minne om de bortdragne,
strofer etter de blinde og døve,
åretak, stemmer, gjensyn.
Helge Vatsend
Diktet er henta frå samlinga
«Imperiet rakner», Aschehoug i 1991.
Desse diktdøma viser vel ganske tydeleg at Vatsend skreiv med utgangspunkt i ein skrivemåte som hadde sitt utspring i tidleg modernisme på 1950-talet.
Det verkar noko utdatert og nærast arkaisk å lesa ein del av dikta i "Stenbruddet" i dag, og for meg er det rart å tenkja på at dette var ein så vanleg og utbreidd måte å skriva på då den boka kom ut.
Odd Abrahamsen og Odd Solumsmoen er andre namn eg las mykje, som vel langt på veg er gløymde i dag?
Solumsmoen var ein av mine første konsulentar, og han skreiv gjerne bokmeldingar om dei same bøkene som han hadde vore konsulent for.
Ein måtte vel tena pengar der ein kunne, når ein var poet.
Så kom jo Paal Brekke, Jan Erik Vold, Einar Økland, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid, Arild Nyquist og Paal-Helge Haugen og den norske poesien vart endra for alltid.
helge t